Norge og Europa er uløselig knyttet sammen i industri- og energipolitikken

Denne kronikken ble først publisert i Agenda Magasin og er åpent tilgjengelig for alle som ønsker å lese den. 

Energikrisa viste oss hvor sammenvevd norsk industri og energipolitikk er – på godt og vondt. Da energiprisene i Europa eksploderte, satt vi også nye norske prisrekorder. Når deler av den europeiske industrien stengte ned, ga det følgevirkninger for leveransene fra norske industribedrifter. Norsk industri er avhengig av europeisk industri, og europeisk industri er avhengig av tilgang til energi.

Hva vil skje med europeisk industri om Europa ikke lykkes med omstillingen til et lavutslipps, robust energisystem? Hvilke konsekvenser vil det få for norsk eksportindustri og deres arbeidstakere og de distriktene de ligger i? Og hvordan vil energitilgangen i Europa påvirkes når våre gassleveranser etter hvert begynner å synke?

Nedstengt industri i Europa gir nedstengt industri i Norge

Da Russland rammet Europa med å strupe energileveransene høsten 2021, var resultatet at mye europeisk industri ble stengt ned utover i 2022 og 2023. En del har ennå ikke startet opp igjen. I EU har over 850,000 industriarbeidsplasser gått tapt de siste fire årene.

Denne krisen har også rammet norske virksomheter – ikke bare på grunn av høye strømpriser i Norge, men også på grunn av at markedet deres i Europa forsvant når kundene måtte stenge ned. Norsk industri, især den kraftintensive prosessindustrien, lever av å levere sine produkter til videreforedling i europeisk bilindustri, teknologiindustri, mekanisk industri m.v.

Det viktigste rammevilkår er kraft, men selve forutsetningen er tilgang til et marked

Eksportindustri er ryggraden i Distrikts-Norge. Over 70 % av norsk fastlandseksport går til Europa, og en betydelig andel av dette kommer fra prosessindustrien som er lokalisert langs kysten. Dette er hjørnesteinsbedrifter i flere av våre viktigste regionssentre med stor betydning for helse, handel, kultur og andre tilbud for befolkningen i et mye større omland enn selve industristedet.

Rammevilkårene for industrien, og særlig tilgangen på kraft for den kraftintensive industrien, er viktig. Samtidig må vi aldri glemme at uten markeder som kjøper produktene, hjelper det lite med rammevilkår som langsiktige og gunstige kraftkontrakter. Uten markeder dør vår eksportindustri!

Markedet vårt trenger energi, både på kort og lang sikt

Et levedyktig europeisk marked for norsk industri, handler også om energi. Trygg energitilgang vil bli stadig viktigere etter hvert som ren energi skal avløse fossile ressurser til energiformål. I aller første omgang må Europa sikre en trygg gassforsyning som kan dekke bortfallet av russiske leveranser, holde energiprisene i sjakk, og forhindre økt bruk av kull og tungolje.

I dag er gassleveransene Norges desidert største bidrag til Europas energipolitiske målsetninger. Vi leverer tilsvarende 1200 TWh energi til Europa, gjennom rør fra Nordsjøen og LNG fra Hammerfest. Noe bearbeides ved norske raffinerier.

Samtidig vet vi at gassleveransene fra norsk sokkel etter hvert vil avta. Først og fremst fordi vi fremover neppe vil finne like store felt som før. Det er også usikkert om politisk motstand vil hindre leteaktivitet, særlig lengst nord i Barentshavet. I tillegg har bortfallet av russiske gassleveranser, i kjølvannet av krigen i Ukraina, gjort at vi har måttet øke vår egen produksjon. Det betyr at allerede etablerte felt tømmes raskere. I en slik situasjon er motstanden mot fortsatt leteaktivitet problematisk. Om vi ikke leter, utvikler og produserer, vil vårt energibidrag til Europa svekkes raskere.

Energinasjonalisme er feil svar!

Europeisk industri er ikke bare avhengig av norsk gass, men i økende grad også av fornybar energi og fungerende kraftmarkeder. For Norges del holder det ikke bare å sikre gunstige kraftkontrakter til egen industri. Dersom Europa ikke klarer den enorme omstillingen, er også vår industri ille ute.

Dersom vi tenker at «Europa må klare seg selv, så kan vi sikre vår egen industri», vil det være det motsatte som skjer. Norge må bidra til det europeiske energisamarbeidet og handel med gass, kraft, hydrogen og CO2 til lagring, både for vår egen og for Europas industri.

På den andre siden, blir tanken om at «Norge kan sikre sine interesser gjennom å avvikle den kraftkrevende industrien og satse på billig energieksport til Europa», i dag bare fremmet av et fåtall økonomer som har forlest seg på teorier om fullkomne markeder og likevektskryss.

Du skal være ganske godt plassert innenfor din egne faglige silo dersom du ikke har fått med deg at verden ikke lenger beveger seg mot mer frihandel.

Geopolitikk og en økt beredskapsforståelse gjør at stadig flere har åpnet øynene for de sikkerhetspolitiske konsekvensene av å flytte ressursutvinning og industriell produksjon til lavkostland, og ser både verdien og nødvendigheten av å aktivt legge til rette for industriutvikling. For et høykostland som Norge er tilgangen på kraft en av de viktigste forutsetningene.

Kjernekraft – om det blir åpnet for det – vil ikke kunne produseres før tidligst 2040. På kort sikt må både egne behov og leveranser til Europa sikres gjennom energieffektivisering, oppgradering og utviding av eksisterende vannkraft, solenergi, utbygging av mer vind på land og utvikling av vind til havs. Å vente med denne nødvendige fornybarutbyggingen til kjernekraft eventuelt blir et reelt alternativ, vil kun føre til tap av konkurransekraft.

EØS er viktigere enn noensinne

Europa er det eneste realistiske markedet for store deler av norsk eksport, især prosessindustrien. Dette er en realitet vi er nødt til å ta inn over oss, særlig gitt den geopolitiske situasjonen vi står i. Derfor må vi også være opptatt av det europeiske markedet, dets motstandsdyktighet, og dets evne til å kjøpe de produktene vi lever av å selge.

Vi har ingen andre alternative og samtidig realistiske markeder for vår produksjon og eksport. Afrika og Mellom-Amerika har ikke kjøpekraft. Australia er krevende logistikkmessig. USA bygger egen industri. Canada er i stor grad en konkurrent. Russland er utelukket og Kina likeså. Resten av Asia består av krevende og varierende markeder.

I dette bildet er EØS-avtalen helt sentral. Vi lever av å samarbeide med Europa. Å ta ned friksjoner knyttet til energispørsmål, er en forutsetning for at dette samarbeidet fortsatt skal være godt og stabilt. EØS-avtalen er ikke bare landets viktigste avtale. Den er distriktenes livline til markedene vi lever av å eksportere varer produsert i distriktene til.

EU må skape rom for bærekraftige industrikraftordninger

De energipolitiske beslutningene som tas frem mot 2030 vil være avgjørende for fremtiden til kraftintensiv virksomhet i Norge. For det første skal en stor andel av den kraftintensive industrien reforhandle sine kraftkontrakter rundt 2030. Det skjer samtidig som prognosene viser at vi styrer mot negativ kraftbalanse med utlandet allerede i 2026 og 2027.

Om vi ikke klarer å snu trenden, vil det bli langt mer utfordrende for industrien å forhandle frem gode kontrakter. Dersom vi ikke får bygget ut mer kraft, og en negativ kraftbalanse forhindrer gunstige industrikraftkontrakter, vil konsekvensen være nedleggelse av hjørnesteinsbedrifter.  Mye av vår kraftintensive industri vil fases ut – til land med langt lavere standarder på alt fra klima til arbeidsmiljø.

På europeisk nivå må vi bidra til forståelsen av at industrien står overfor en svært usikker omstillingsperiode, der politikere må ha handlingsrom til å gripe inn dersom det blir nødvendig. Vårt handlingsrom til å støtte industrien i denne perioden er gjennom EØS-avtalen knyttet til EUs spilleregler for det indre markedet.

Dette er regler som er i stadig endring, i en tid der hele Europa må orientere seg i en ny geopolitisk virkelighet og sikre sin industrielle base gjennom den grønne omstillingen. Da må vi arbeide for at det skapes rom for bærekraftige industrikraftordninger.

EU må rydde opp i energimarkedet. Norske strømkunder og virksomheter må ha fordeler – ikke ulemper

For at energisamarbeidet skal gi fordeler, ikke ulemper, for norske strømkunder og virksomheter, må Tyskland og England presses til å innføre flere prisområder og slutte med mothandel. Slik de driver nå, er ikke godt for noe.

I dag betaler Tyskland kraftprodusenter for å ikke produsere strøm for å sikre balanse i systemet så det ikke blir prisforskjeller mellom regionene. Konsekvensen er at Sør-Norge ikke får tilgang på all den tilgjengelige billige strømmen de skulle fått når det blåser på kontinentet. Mangel på nasjonale prisområder og utstrakt bruk av mothandel, svekker tilliten til energisystemet og skaper unødig motstand mot utbygging av kraft og nett.

I disse spørsmålene er heldigvis ACER og EU-kommisjonen på «vår» side. Vi må bidra til deres forsøk på å få slutt på at produksjon kjøpes ut av nasjonale systemoperatører i situasjoner der forbrukere i andre land etterspør og kan ta imot kraften.