Et løft for de lavlønte

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 4. mars 2022. 

Ved inngangen til årets tariffoppgjør har LOs medlemsforbund gjentatt den tariffstrategien som LO har fulgt i hele etterkrigstiden: Vi skal sikre økt kjøpekraft for alle grupper, og gi et særlig løft til de lavlønte. Det gjør vi også i forvissning om at høyere lavlønn betyr høyere kvinnelønn.

I de senere årene har det blitt forsket mye på hvem de lavlønte er. Én ting vi ikke har visst så mye om, er hvem som er lavlønte over tid. Nå har FAFO-forskerne Elin Svarstad og Bjørn Dapi undersøkt hva som kjennetegner de varig lavlønte, definert som personer som er lavlønte minst tre av de fem siste årene, eventuelt i kombinasjon med å ikke ha lønn. Året 2019 er brukt som utgangspunkt i undersøkelsen, som bruker data for årene 2015-2020, slik at vi også kan se hva som skjedde med denne gruppen da koronapandemien rammet. Forskerne har to ulike mål for lavlønn. I denne teksten legger jeg til grunn det målet som sier at lavlønte er de med en lønn på 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn eller mindre.

Kvinner i serviceyrker

Ifølge FAFO-forskerne er åtte prosent – om lag én av tolv arbeidstakere – varig lavlønte. Ikke overraskende er kvinner overrepresentert. Personer født utenfor Norge er enda sterkere overrepresentert, det samme med personer som ikke har noen utdanning ut over grunnskolen. Hvor sterk forbindelsen er mellom lavlønn og kvinnelønn ser vi når vi kikker nærmere på de store varig-lavlønn-gruppene: 15 prosent av de varig lavlønte jobber i butikk, og av disse er sju av ti kvinner. Renholdere utgjør ni prosent, åtte av ti er kvinner. Barnehageassistenter og SFO-assistenter utgjør åtte prosent, også her er åtte av ti kvinner. Kontormedarbeidere, kjøkkenassistenter og servitører utgjør til sammen ni prosent av de lavlønte, med en kvinneandel mellom 60 og 80 prosent. Mens en drøy fjerdedel av alle lønnstakere jobber deltid, gjelder dette hele 40 prosent av de varig lavlønte, selv om vi legger timelønn til grunn for dem i deltid.

Mange uorganiserte

Dette er grupper LO ønsker å prioritere i tariffoppgjørene. Ved å gi et ekstra tillegg på overenskomster der snittlønna ligger et stykke under industriarbeiderlønn løfter vi lavlønte grupper hvert eneste oppgjør.

Den store utfordringen for oss er imidlertid at veldig mange av de varig lavlønte ikke er fagorganisert, og ikke omfattet av noen overenskomst overhodet. LO har satt i gang et arbeid spesielt for å øke organisasjonsgraden innen servicesektoren, men vi må innse at det tar tid. Styrking av den norske modellen og av det organiserte arbeidslivet vil kunne løfte disse gruppene spesielt.

Den norske modellen

Dette er likevel en gruppe som har stor nytte av den norske modellen for lønnsdannelse, fordi denne modellen gjør at vi lykkes i å holde prisveksten lav, samtidig som grupper med allerede høy lønn holdes tilbake i lønnsgaloppen. Dersom frontfagsmodellen ikke skulle få virke som i dag ville vi fort oppleve stigende renter og rask prisvekst, ikke minst på boligmarkedet. Eiendom Norge lanserte for en tid tilbake den såkalte «sykepleierindeksen», der man ser på hvor stor andel av boligene i en kommune en sykepleier har råd til å kjøpe. Da er det viktig å huske på at de fleste norske arbeidstakere tjener mindre enn en gjennomsnittlig sykepleier, og har altså enda dårligere forutsetning for å kjøpe en bolig.

Når det da foreslås at akkurat denne yrkesgruppen, i etterkant av pandemien, skal få lønnstillegg på opp mot 100.000 kroner hver, er det lett å se for seg konsekvensene i boligmarkedet. 100.000 kroner i økt inntekt gir adgang til en halv million kroner i økt lån. For lavlønte arbeidstakerne i servicesektoren vil en slik utvikling på boligmarkedet bety at de går fra sjakk til sjakk matt. Fra LOs side er det derfor helt avgjørende av fordelingshensyn at lønnstakernes reallønnsvekst – som vi mener alle grupper skal ha – skjer samordnet og i takt. Slik unngår vi at de lavest lønte blir ofre i de middels løntes kamp for økt lønn.

Lav arbeidsledighet

En annen side ved den norske modellen er at den samordnede lønnsdannelsen sikrer oss muligheten til å opprettholde en langt lavere arbeidsledighet enn i mange andre land. Årsaken er nettopp at lav ledighet i land uten en samordnet lønnsdannelse lett slår over i en lønns- og prisspiral som igjen kan utløse renteøkninger og/eller kutt i offentlige utgifter. Deltakerne i lønnsspiralen vil ikke være de lavlønte, men grupper med stor forhandlingskraft. Prisen betales av de som ikke får del i lønnsveksten, det vil si lavlønte og de på dagpenger og andre velferdsytelser som får svekket kjøpekraft og velferd.

At varig lavlønte i tillegg stiller svakt på arbeidsmarkedet så vi tydelig i 2020-2021. Blant de som tjener mer enn 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var det 4,4 prosent som falt ut av arbeidsmarkedet da pandemien rammet. Blant de varig lavlønte var det 14,3 prosent. Ifølge en SSB-studie fra 2021 var det særlig innen transport og lagring, overnattings- og serveringsvirksomhet, forretningsmessig tjenesteyting og personlig tjenesteyting at mange mistet arbeidet.

Solidaritetsalternativet

Disse gruppene vil etter alt å dømme være de mest utsatte også dersom en svekket samordning av lønnsdannelsen i framtida skulle medføre et høyere ledighetsnivå. Det vil svekke deres forhandlingsmakt på arbeidsmarkedet ytterligere, og dermed vil vi få en større gruppe nordmenn som går inn og ut av arbeidsmarkedet, i veksling mellom ledighet og lavere betalte (deltids)jobber med liten jobbsikkerhet. Det er oppskriften på å skape en varig underklasse i samfunnet.

LOs mål er det motsatte. LOs mål er å organisere disse gruppene, gi dem tariffrettigheter og løfte dem lønnsmessig, samtidig som vi holder ledigheten lav og unngår en lønns- og prisspiral der prisveksten hvert år spiser opp lønningene og velferdsytelsene. Det er ingen enkel øvelse, men erfaringene med solidaritetsalternativet på 1990-tallet viser at det er mulig.