En mann er ikke bare en mann

Kronikk av Jonas Bals. Denne ble først publisert i Klassekampen. 

Forrige uke var jeg så heldig å få se en forhåndsvisning av «Norwegian Dream», som har premiere på norske kinoer i disse dager. I filmen spiller Hubert Miłkowski og Karl Bekele Steinland to unge menn som blir forelska i hverandre på en fiskefabrikk. Den ene er polsk arbeidsinnvandrer, den andre er fabrikkeierens adoptivsønn; den ene lever i skapet, den andre er fri – eller i alle fall friere. Men «Norwegian Dream» er ikke bare en film om kampen for å få elske hvem man vil. Filmens ytre handling er løst basert på streiken ved Sekkingstads fabrikk for noen år siden, der arbeiderne slåss for å bli behandlet som mennesker, og for retten til å organisere seg. Filmen kretser rundt mange kamper samtidig: Kampen for kjærligheten, kampen for tariffavtale, og kampen for å få være den man er. Men i bunn og grunn er det også en film om kampen unge gutter må gjennom når de er i ferd med å bli menn.

Mens vi hutret under banneret «KVINNE, LIV, FRIHET» på 8. mars-markeringen på Youngstorget onsdag kveld, tenkte jeg en hel del på det siste. Kvinne- og homobevegelsene har lært oss mye om det som på akademisk heter «interseksjonalitet»; at det ikke er klassebakgrunn, hudfarge, legning eller kjønnsidentitet som avgjør hvordan vi opplever og håndterer verden, men hvordan disse forholdene virker sammen. Ved å ha flere tanker i hodet samtidig, har det blitt mulig å skjønne hvorfor frigjøringsarbeid noen ganger kan være så utrolig vanskelig – men også å finne veier ut av problemene. Dette er, for å si det forsiktig, et fortsatt pågående arbeid.

Kanskje har vi også vært for dårlige til å anvende denne teknikken når vi diskuterer menn, og menns rolle i kampen for likeverd og likestilling? Litt forenklet handler det om å ta konsekvensen av at en mann ikke er en mann; han kan for eksempel være både fabrikkdirektør og fabrikkarbeider. Skal vi føre en diskusjon om mannlighet og likestilling menn kjenner seg igjen i og blir aktive i, kan det være dumt å snakke om kjønnet deres som en entydig privilegert posisjon. I verste fall kan det føre arbeideren og direktøren sammen i et klasseblindt mannefellesskap, og frata kvinnekampen mange potensielle allierte.

Arbeiderklassen har alltid vært mangfoldig, mye mer mangfoldig enn overklassen. Det mangfoldet kan selvsagt oppleves og behandles som et problem – men det er også mulig å finne stolthet og styrke i det. Både arbeiderbevegelsens, kvinnebevegelsens og den skeive bevegelsens historie er full av eksempler på slike allianser, som når den gryende bevegelsen av skeive satte i gang med sitt støttearbeid for de britiske gruvearbeiderne i 1984. Det førte til en allianse på Labour-landsmøtet kort tid etterpå, som i sin tur gjorde det mulig å avskaffe Margaret Thatchers homofiendtlige lover – lover som siden har stått modell for tilsvarende lovverk i flere amerikanske delstater, i Russland og i Polen.

Men bevegelsene våre har også mange eksempler på kamper vi ikke har fått til å henge sammen. Den første gruppa i Norge som klarte å organisere seg i en fagforening, typografene, forsøkte for eksempel lenge å holde kvinnene ute av arbeidsplassene. Da Snekker- og tømmermandsforeningen for Trondhjem ble stiftet i 1888, skrev de inn i formålsparagrafen at målet var å forhindre «konkurranse ved at landfolk strømmer til byen». Og mange av arbeidsinnvandrerne som kom til Norge i 1970-årene opplevde hets, diskriminering og rasisme – også fra dem som burde vært kameratene deres.

I «Norwegian Dream» sys slike konflikter sammen, i det som for hovedpersonen først og fremst er en kamp om noe helt annet: Kampen for å bli en mann på premisser som ikke er satt av andre, men av ham selv. Noen av filmens sterkeste scener er når Miłkowskis karakter, Robert, nesten klarer å være fri og sann mot seg selv, men blir fanget av andres blikk og sin egen redsel. Kjærligheten til Ivar gjør at han må bestemme seg for hvem det er som skal bestemme over hans liv: Den homofobe kollegaen? Den fagforeningsfiendtlige sjefen? Eller ham selv? Kampen han begir seg ut i, handler om å få være fri nok til å kunne finne ut av hvem han er. Er han Iron Man? Eminem? En drag queen? Kanskje alt sammen?

Å snuse på ekte frihet kan være skremmende, og å ta den krever mot. Noen ganger er det jo også sånn at det ikke står om rett mot galt, med et enkelt veiskilt som forklarer hvilken vei du skal ta. Riktige, moralske valg kan stå i konflikt med hverandre, som når det å hjelpe ens egen mor ut av økonomisk trøbbel, havner i konflikt med kollegaenes krav om streikesolidaritet. «I need to break the strike», sier Robert når han og mora bokstavelig talt står på bar bakke. Han får støtte fra direktøren: «This is what real men do».

Vår tid er full av giftige råd til unge menn om hva de skal bli og hva de skal gjøre, ofte med autoritære og mørke politiske krefter som avsendere. De handler gjerne om å bli rik raskt, og å tråkke på andre for å komme seg opp selv. «Gutter må læres opp til å tåle urettferdighet uten å gjøre opprør», skrev Hitler i «Mein Kampf». Kan vi lage en annen type fortelling, der kampen for mannlighet heller kan handle om å stå opp mot urett, og å leve ekte og frie liv? En fortelling om å lære seg å bli herre i eget liv uten å skulle herse med andres, der vi mannfolk ikke lar oss bølle med av rådende idealer om maskulinitet og suksess?

«Norwegian Dream» gir oss i alle fall det første kapitlet. Resten må vi dikte selv.