Dommen i Aleris-saken er avsagt, og mange ble overrasket over utfallet. De færreste har imidlertid lest dommen på 217 sider. I dette innlegget skal vi kort kommentere arbeidstakerbegrepet, slik dette er forstått av Oslo tingrett. Og vi børster støv av et forslag til lovendring.
Faktum i saken var i korte trekk at saksøkerne arbeidet ved botilbud for folk med rusproblemer/psykisk sykdom. De arbeidet i turnuser, men som selvstendig næringsdrivende omgikk de regulering av arbeidstid og med svært lange skift. Flere av saksøkerne tjente antakelig mer enn de ville gjort med faste ansettelser, men uten trygghet for sykepenger, pensjonsopptjening, stillingsvern mm. Hovedspørsmålet i saken var om saksøkerne var å anse som arbeidstakere, med det vern det medfører, eller om de var selvstendige oppdragstakere. Oslo tingrett ga 12 av de 24 saksøkerne delvis medhold, mens Aleris (som nå har byttet navn til Stendi) forøvrig ble frifunnet.
Det rettslige utgangspunkter er at de fleste vernereglene i arbeidsmiljøloven gjelder kun for arbeidstakere, ikke konsulenter og oppdragstakere. I slike saker er det derfor sentralt å avklare innholdet i arbeidstakerbegrepet. I dommen tar Oslo tingrett et tradisjonelt utgangspunkt ved å fastslå at grensene må trekkes ved en skjønnsmessig helhetsvurdering. Retten tar utgangspunkt i syv nærmere angitte momenter som kan tale for at foreligger et arbeidstakerforhold:
- Arbeidstakeren har plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet og kan ikke bruke medhjelpere for egen regning
- Arbeidstakeren har plikt til å underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll av arbeidet
- Arbeidsgiveren stiller til rådighet arbeidsrom, maskiner, redskap, arbeidsmaterialer eller andre hjelpemidler som er nødvendige for arbeidets utførelse
- Arbeidsgiveren bærer risikoen for arbeidsresultatet
- Arbeidstakeren får vederlag i en eller annen form for lønn
- Tilknytningsforholdet mellom partene har en noenlunde stabil karakter, og er oppsigelig med bestemte frister
- Det arbeides hovedsakelig for én oppdragsgiver
Det var neppe stor uenighet mellom partene om at nevnte momenter kan være relevante i vurderingen om det foreligger et arbeidstakerforhold. Uenigheten i slike saker er normalt hvor stor vekt man skal legge på de enkelte momenter og de konkrete bevis som foreligger, f.eks. om saksøker i realiteten hadde plikt til å benytte egen arbeidskraft eller om man etter avtaleforholdet sto fritt til å sette inn andre i sitt fravær. Vurderingen av slike momenter blir en helt konkret vurdering i hver enkelt sak, og retten redegjør nærmere for dette i dommen kapittel 16-19.
For noen av saksøkerne er retten ikke i tvil om at det forelå et arbeidstakerforhold, for andre mener retten det er like klart at de var selvstendige oppdragstakere, og for noen er retten i tvil. Det er vanskelig å gå inn i bevisvurderingen og de konkrete vurderinger som tingretten her gjør uten å kjenne saken og faktum i detalj. Hovedinntrykket er at dommen ikke etablerer noe oppsiktsvekkende nytt, men det er noe overraskende at retten synes å legge stor vekt på om den enkelte selv mente det var økonomiske og personlige fordeler ved å være selvstendig oppdragstaker. Arbeidstakerbegrepet er ufravikelig og partenes personlige ønske bør ikke tillegges nevneverdig vekt i vurderingen. Mindretallet, som konkluderer med at alle saksøkerne er å anse som arbeidstakere, uttrykker også på enkelte punkter tvil om konklusjonen.
Dommen avviser at EØS-retten har noen rettslig betydning for fastleggelsen av arbeidstakerbegrepet i saken. Dette er ikke uventet og det sies om dette (dommen side 113):
"Aleris har anført at EØS-avtalens regler om tjenestefrihet er en skranke for arbeidstakerbegrepet. I saken her kan retten ikke se at det er en aktuell problemstilling. Som påpekt av begge parter er vern av arbeidstakere en sentral målsetning også i EØS-retten. EØS-retten har i flere henseender utvidet vernet av arbeidstakere i Norge. Retten er enig med saksøkerne i at EØS-retten ikke gir holdepunkter som taler for en annen løsning på klassifiseringen av saksøkerne, enn det som følger av norske rettskilder."
For de av saksøkerne som vant frem i hovedspørsmålet ble erstatningen for inntekstap satt vesentlig lavere enn det var nedlagt påstand om, og for noen falt erstatningen for inntektstap helt bort. En forklaring på dette er at retten gjorde fradrag for andre lønnsinntekter i tapsperioden, og for noen var disse inntektene (vesentlig) høyere enn det de ville tjent som arbeidstakere i Aleris.
Arbeidstakerbegrepet ble sist vurdert i NOU 2017:4 – av utvalget som behandlet den såkalte "delingsøkonomien" (plattformøkonomien). Utredningen viser, og Aleris saken illustrerer, at arbeidstakerbegrepet i mange sammenhenger kan være omtvistet eller uklart. Det er lovgivers oppgave å sørge for lovregler som gir forutberegnelighet og rettsikkerhet for den enkelte og det er god samfunnsøkonomi å ha regler som ikke innbyr til omfattende og kostbare prosesser for domstolene.
Aleris dommen viser at fastleggelsen av arbeidstakerbegrepet kan være komplisert og en rekke momenter inngår i en konkret vurderingen. Dette svekker forutberegneligheten for alle parter. I NOU 2017:4 fastslo LOs medlem i utvalget, Trude Tinnlund, at arbeidsrettslige verneregler må gjelde hvis avtalen forventer eller stiller krav om en personlig arbeidsplikt:
"Personlig arbeidsplikt, kombinert med styringsrett, er kjennetegnet på at det foreligger en arbeidsavtale. Mange nye avtaleforhold som utvalget har beskrevet, særpreges ved et misforhold i avtalestyrke mellom partene. Etter medlemmets syn må det legges vekt på dette i vurderingen om det foreligger et arbeidstakerforhold. Omfanget av arbeidsplikt, og muligheten for selv å bestemme når arbeidet skal utføres, kan ikke være tungtveiende, eller avgjørende. Et slikt rettslig utgangspunkt kan for eksempel formuleres som tillegg til någjeldende § 1-8 første ledd".
En definisjon av arbeidstakerbegrepet må bidra til rettsavklaring og klarere grensedragning, være teknologinøytral og omfatte alle avtaleformer hvor det foreligger et vernebehov. Med et rettslig utgangspunkt som nevnt ville det ikke bare blitt enklere å foreta grensedragning av nye og ulike avtaleforhold som kan etableres i framtiden, det ville antakelig også blitt enklere å forutsi utfallet i Aleris- saken.
Aleris saken er basert på en juridisk forståelse, men det er i første rekke et politisk spørsmål om arbeidstakerbegrepet bør endres. Hvilket innhold arbeidstakerbegrepet skal ha i lovgivningen, og om begrepet bør klargjøres og forenkles er det delte meninger om. Dette er i høyeste grad et politisk spørsmål som våre folkevalgte bør ta stilling til.
Dommen vil bli publisert på Facebook-siden til LO advokatene når den er anonymisert.
Følg LO-advokatenes gruppe på Facebook. Be om å bli medlem, og få informasjon om nye innlegg direkte i din egen FB-feed.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
