For få vibrasjonsskader godkjennes som yrkessykdom

Er du medlem av LO-advokatenes Facebook-gruppe? Takk for at du deler innlegg og inviterer dine Facebook-venner til gruppa! 

Medisinere tolker forskriften feil 

For at en sykdom skal godkjennes som yrkessykdom må den omfattes av yrkessykdomsforskriften. Utgangspunktet er at skader som skyldes belastning over tid ikke godkjennes som yrkesssykdom. Vibrasjonsskader er imidlertid en belastningsskade som faller innunder yrkessykdomsforskriften, og gir rett til godkjenning hvis skaden er forårsaket av vibrerende maskiner. 

Det synes dessverre å være en utbredt oppfatning blant medisinere at det kun er vasospastisk syndrom og nevropati som omfattes av yrkessykdomsforskriften paragraf 1 F), som omhandler vibrasjonskade, og at særlig epikondylitt uansett er utelukket. Dette er feil. Det fremgår klart av ordlyden i forskriften at alle sykdommer i armer og hender omfattes når sykdommen er fremkalt av vibrasjoner fra de omtalte verktøy i arbeid. Vasospastisk syndrom og nevropati er kun eksempler. Det betyr at f.eks. epikondylitt, karpaltunnelsyndrom og artrose også omfattes av ordlyden.  

I Nav-rundskriv til yrkessykdomsforskriften er det uttalt som et vilkår for at epikondylitt skal godkjennes som yrkessykdom at det foreligger enten vasospatiske eller nevropatiske symptomer. Om domstolene ville legge til grunn dette gjenstår å se. Trygderetten har lagt til grunn kravet fra rundskrivet i kjennelsen TRR-2009-1687. Kjennelsen er et av de få eksemplene vi har på at epikondylitt kan godkjennes som yrkessykdom forårsaket av vibrasjon.   

Karpaltunnelsyndrom kan godkjennes etter forskriften som vibrasjonskade, det fremgår klart av Trygderettens kjennelse TRR-1999-4965. Artrose kan omfattes også godkjennes , det fremgår av Trygderettens kjennelser, TRR-2008-1019 og TRR-2017-758.

Vibrasjonsskade i armer og hender omtales ofte under sekkediagnosen HAVS. Det er interessant å merke at professor Bente Elisabeth Moen ved universitetet i Bergen angir HAVS som tre typer: 1: Sirkulasjonsforstyrrelse, 2: Nevrologiske utfall og 3:Muskel- og skjelettplager (artrose, periartrose, epikondylose og synoviose i slimpose eller seneskjede). Dette fremgår i hennes bok, kapittel 17 om vibrasjonsskader, publisert på internett. 

Krav til årsakssammenheng

 For å bli godkjent må tilstanden være forårsaket av vibrasjonene fra maskinene. Bevisspørsmålet er komplisert fordi disse tilstandene også kan være forårsaket av andre ting enn vibrasjon. Vurderingen av årsakssammenhengen skal uansett gjøres i henhold til kriteriene i folketrygdlovens § 13-4.  

Ny forskningsrapport om lavere grader av eksponering

Vibrasjonsskader har i relativt liten grad var gjenstand for fokus blant forskere i norske medisinske miljøer. I fjor kom imidlertid en forskningsrapport som indikerer at også lavere grader av eksponering for vibrerende verktøy kan føre til skade.  https://stami.no/selv-lave-vibrasjonsdoser-kan-gi-nedsatt-folsomhet-i-fingrene/ 

Vi ser imidlertid en skummel grad av forvirring også blant eksperter innenfor arbeidsmedisin for så vidt gjelder hvilke vibrasjonsskader som etter yrkesskadeforskriften omfattes av regelverket som gir rettigheter etter yrkesskadereglene i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Det følger ikke av forskningsresultatene at det kan oppstilles minstekrav til eksponering for vibrasjonen for at skade skal kunne oppstå. Likevel synes medisinere som avgir spesialisterklæringer i vibrasjonsskadesaker å legge til grunn at karakteristiske symptomer på vibrasjonsskade ikke er forårsaket av vibrasjonseksponering fordi eksponeringen ikke har vært tilstrekkelig, til tross for eksponering langt over den forskriftsmessige tiltaksverdien, jfr forskrift om grenseverdier og tiltaksverdier. 

Ikke noe skjerpet årsakskrav, heller tvert om 

Det er folketrygdloven § 13-4 som angir vilkårene for at en yrkessykdom skal likestilles med yrkesskade etter regelverket. Det var ikke uvanlig å møte argumentasjon om at § 13-4 angir et skjerpet årsakskrav for skadelidte.  

Høyesterett, Rt 2012-929, avgjorde imidlertid at det etter §13-4 ikke gjelder et krav om at sykdommen i det konkrete tilfellet mest sannsynlig må skyldes den aktuelle påvirkningen. Etter §13-4, 2.ledd a) må sykdomsbildet være karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan fremkalle, men dette gjelder den generelle sammenhengen mellom det aktuelle sykdomsbildet og den aktuelle eksponeringen, og ikke den konkrete eksponeringsmengden og sykdomsbildet.  

Problemstillingen i dommen angis i premiss 24 og Høyesteretts vurdering fremgår i premissene 29-38. Se også for dette Rt. 2013-1642 som gjentar prinsippet. 

Kravet i Ftrl § 13-4 2.ledd b) om at vedkommende i tid og konsentrasjon skal ha vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet skal tolkes som et lempelig krav. Dette fremgår godt i Gulating lagmannsretts dom av 26. mai 2016, LG-2015-123051. Det gjelder ikke noe krav til vitenskapelig bevis for at den konkrete eksponeringen i den konkrete saken kan føre til det aktuelle sykdomsbilde. I saken for Høyesterett, Rt 2013 s.1642 hadde lagmannsretten kommet til at vilkåret i b) var oppfylt. Anken over dette ble avvist av Høyesterett. Av lagmannsrettens dom fremgår det at det på tidspunktet for avsigelsen av lagmannsrettens dom ikke forelå vitenskapelig dokumentasjon for hvilken tid og hvilket nivå som skal til av den aktuelle eksponeringen for at eksponeringen skal kunne føre til skade. Lagmannsretten fant likevel etter en konkret vurdering at vilkåret i § 13-4b) var oppfylt. 

Det er utfordrende å få en dommer til å se og legge til grunn at en medisinsk sakkyndig har lagt til grunn for strenge beviskrav i forhold til det som er juridisk riktig, noe medisinerne ofte gjør.