Like taktfast som basstrommeslag på 1 og 3 kommer hovedoppgjørene i tarifforhandlingene, og like taktfast som skarptrommeslag på 2 og 4 kommer mellomoppgjørene. Riktignok med enkelte synkoper av og til, dvs. rytmer som havner mellom slagene, for eksempel på grunn av korona. Rytmen med hovedoppgjør og mellomoppgjør er en sentral del av det organiserte arbeidslivet i Norge, og et fundament for den norske modellen.
Er du medlem av LO-advokatenes Facebook-gruppe? Takk for at du deler innlegg og inviterer dine Facebook-venner til gruppa!
Hans Christian Gabrielsen deltok aktivt – om enn på ulike måter – i hovedoppgjør og mellomoppgjør, i tiden som prosessoperatør på Tofte Industrier, i tiden som ansatt i Fellesforbundet og selvfølgelig i den altfor korte tiden han fikk som LO-leder. Som LO-leder ledet han første gang et hovedoppgjør i 2018, et oppgjør som for første gang på ti år var et samordnet oppgjør. Kravene skulle fremme likelønn, bekjempe lavlønn samt sikre garantiordningene, samtidig som det ble krevd økt kjøpekraft for alle. Krav om videreutvikling av AFP og tjenestepensjon fra første krone, bidro til at det ble vedtatt å gjennomføre oppgjøret samordnet.
Det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene, sammen med høy grad av koordinering i lønnsdannelsen, har bidratt til en svært god utvikling i Norge, med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og gjennomgående høy reallønnsvekst. Samarbeidet mellom partene, varigheten av tariffavtalene, og revisjonene av dem, har blitt stadig mer koordinert siden begynnelsen av 1960-tallet, noe som er like viktig for den norske lønnsdannelsen som en stødig trommis er for et band.
Av og til kan den taktfaste rytmen av hovedoppgjør og mellomoppgjør bli brutt av mekling, streik og eventuell tvungen lønnsnemnd. Kanskje man kan se det som et trommebreak der rytmen endres, løfter låten opp og markerer overgangen til noe annet og mer interessant. Den samme funksjonen kan streik ha, og som Frank Zappa sa: «Without deviation progress is not possible». Streik er en handling med formål om å endre en etablert praksis, og en forutsetning for bedre lønns- og arbeidsvilkår.
Høy verdiskapning, lav arbeidsledighet og jevn inntektsfordeling – noe som oppnås ved tarifforhandlinger – er sentrale mål for LO som organisasjon. Derfor var Hans Christian Gabrielsen helt tydelig på at lønn skal fastsettes i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet.
Det er imidlertid ikke noe vi kan ta for gitt. I land med lavere organisasjonsgrad og lavere tariffavtaledekning enn i Norge er partene nødt til å belage seg på minstelønn fastsettes i lovgivning. Et eksempel er Tyskland, der fagbevegelsen lenge var sterkt imot lovgivning om minstelønn. Da organisasjonsgraden og tariffavtaledekningen stadig ble lavere, ble likevel minstelønnslovgivning en ønsket løsning, også av fagbevegelsen.
En annen årsak til behovet for den tyske minstelønnsloven (Mindestlohngesetz) er at antallet lavtlønte økte kraftig fra slutten av 1990-tallet. I 2001 hadde 17 prosent av alle fulltids-arbeidende en lønn som var lavere enn to tredjedeler av medianlønnen. I 2010 hadde tallet steget til 22 prosent. Sju prosent av arbeidstakere som var omfattet av en kollektiv avtale, tjente mindre enn 8,50 euro i timen i 2010.
Problemene med lav lønn er knyttet til reduksjonen i tariffavtaledekningen. Spesielt i enkelte bransjer i Tyskland er fragmenteringen av kollektive forhandlinger markant. Det har igjen sammenheng med stadig lavere organisasjonsgrad. Derfor er det avgjørende at organisasjonene jobber for høyere organisasjonsgrad og høyere avtaledekning, særlig i bransjer med lav lønn der tariffavtaledekningen tradisjonelt har vært lavere.
Igjen er det mulig å ty til Frank Zappa: «The United States is a nation of laws: badly written and randomly enforced». Minstelønn fastsatt i lovgivning kan aldri erstatte systemet med at lønn fastsettes i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Det er mange grunner til det: Kollektivt fastsatt lønn kan effektivt tilpasses konkurransesituasjonen i landet (frontfagsmodellen i Norge, og lignende modeller i Sverige og Danmark), kollektivt fastsatt lønn kan tilpasses vilkårene for den enkelte virksomhet (kombinasjonen av sentrale og lokale forhandlinger og de fire kriteriene for lokal lønnsfastsettelse), og kollektivt fastsatt lønn kan håndheves og kontrolleres av tillitsvalgte som er medlem av organisasjonen som har fremforhandlet lønnen. For å nevne noen eksempler.
Når minstelønn fastsettes i kollektive avtaler, slipper staten å regulere minstelønn, samtidig som lønnsdannelsen fortsatt kan være partenes domene. I dette arbeidet har LO og andre organisasjoner en avgjørende rolle. Allmenngjøring skal være unntaket som bekrefter hovedregelen om at lovgivning om nivået på lønn ikke er nødvendig.
Fordi lønn fastsatt i kollektive avtaler har fungert bedre i Norge enn minstelønnslovgivning noen gang vil kunne gjøre, og fordi lønn fastsatt i kollektive avtaler er et insentiv til organisering på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, gikk Hans Christian Gabrielsen tydelig ut mot forslaget fra EU om et direktiv om minstelønn, som ble lansert i oktober i fjor. Det gjorde han både i norske medier og gjennom arbeidet som medlem av styret i Den Europeiske Faglige Samorganisasjonen (DEFS), som er en av LOs viktigste påvirkningskanaler i EU- og EØS-spørsmål.
Norge, sammen med Sverige og Danmark, gikk imot et direktiv om minstelønn. Dels fordi man ikke ønsker innblanding fra EU i lønnsdannelsen, og dels fordi man mener EU ikke har rettslig grunnlag til å vedta et direktiv om minstelønn. Ifølge traktaten (Traktaten om Den europeiske unions virkemåte) artikkel 153 har ikke EU kompetanse til å vedta direktiver om «pay».
Hans Christian Gabrielsen var tydelig på at han mente at EU ikke hadde et slikt rettslig grunnlag. Rådets juridiske tjeneste ga ham nylig rett i det, https://fho.dk/blog/2021/03/15/kommissionen-gaar-for-langt-med-mindsteloensdirektivet-i-forhold-til-kompetencen/?SNSubscribed=true , selv om spørsmålet foreløpig ikke er endelig avklart.
EU-domstolen blandet seg inn i systemet for lønnsfastsettelse med flere dommer fra 2007 og 2008 (den såkalte Laval-kvartetten). En av grunnene til at Norge, Sverige og Danmark ikke ønsker innblanding fra EU i lønnsdannelsen, er dårlige erfaringer med at EU-domstolen ikke ser betydningen av det kollektive avtalesystemet og adgangen til arbeidskamp. Blant annet Laval-dommen grep inn i hvordan lønn ble fastsatt i det svenske kollektive avtalesystemet – og ga grunn til sterk skepsis.
Som nevnt ovenfor er situasjonen i mange europeiske land en helt annen enn i Norge, noe som er bakgrunnen for forslaget til direktiv om minstelønn. Tariffavtaledekningen og organisasjonsgraden er til dels langt lavere enn i Norge, og antallet arbeidende fattige øker stadig. I mange av landene som har lovfestet minstelønn, er den satt på et svært lavt nivå.
Kommisjonen uttaler i forslaget til direktivet at sosial dumping «destroys the dignity of work, penalises the entrepreneur who pays decent wages and distorts fair competition in the Single Market». I høringen om forslaget til direktiv om minstelønn var LO enige i at den grunnleggende utfordringen i Europa handler om å sikre alle rett til å organisere seg, forhandle frem tariffavtaler og en anstendig lønn. LO støtter et initiativ fra EU om å redusere fattigdommen blant arbeidstakere i EU/EØS-landene. Disse utfordringene må imidlertid løses på andre måter enn med et direktiv som potensielt kan gripe inn i lønnsdannelsen i Norge.
Hans Christian Gabrielsen var en svært komplett LO-leder: Han brydde seg om vanlige arbeidsfolks hverdag, han så det store bildet nasjonalt og internasjonalt, og han hadde sansen for detaljene.
Det kunne man merke når man skrev forslag til høringsuttalelser, som for eksempel på det nevnte forslaget til direktiv om minstelønn: Der juridisk avdeling hadde skrevet at «LO er opptatt av at organisasjonsgraden og tariffavtaledekningen skal bli høyere», rettet Gabrielsen dette til at «LO er opptatt av at organisasjonsgraden og tariffavtaledekningen skal økes». Det er klart det ble bedre! Flere eksempler kunne blitt nevnt.
Detaljorienteringen og språkbevisstheten Gabrielsen hadde, har sikkert sammenheng med at moren hans var norsklærer, men kan kanskje også forklares ut fra musikkinteressen og en generell grundighet? Som han selv sa: «Du vet det at det er trommeslageren som kommer først og går sist i et band? Ikke som vokalisten: «Er dere ikke klare?» og «Jeg hører ikke stemmen min».
Det var sikkert flere grunner til at Hans Christian Gabrielsen var så interessert i musikk. Men det kan kanskje oppsummeres som Frank Zappa gjorde det: «Music is always a commentary on society». Samfunnsengasjement og musikk henger nøye sammen. Gabrielsen sa om trommespillingen: «Du spiller jo ikke aleine. Du spiller sammen med andre. Du må hele tida lytte.» Det samme gjelder det arbeidslivet Gabrielsen hver dag kjempet for; et arbeidsliv der man ikke er alene, der man står sammen og der man lytter til hverandre.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post