I snart et tiår har det versert en rekke tvister tilknyttet havneoverenskomsten. På det meste verserte det et ti-talls tvister. Før sommeren 2019 ble den siste store tvisten i Mosjøen løst gjennom et forlik som markerte et foreløpig punktum på konfliktene, men de rettslige tvistene om havnearbeidernes stilling lever videre i Den Europeiske Menneskerettsdomstol, og en ny sak for EU-domstolen.
Følg LO-advokatenes gruppe på Facebook. Be om å bli medlem, og få informasjon om nye innlegg direkte i din egen FB-feed.
Havnearbeiderne har sørget for godshåndteringen i norske havner i mer enn 100 år og har bl.a gjennom den tidligere Sør- og Nord-Norgeavtalen tilbudt en fleksibel og tilpasset arbeidsstyrke som håndterte lossing og lasting når skipene anløp. Denne avtalen kom i stand gjennom forhandlinger for å sikre arbeidsgiverne korrekt bemanning når skipene anløp. Avtalen førte til at havnevirksomhetene kunne ha en bemanning tilpasset virksomhetens ordinære drift, mens havnearbeiderne besørget at de tilleggsoppgavene som fulgte med skipsanløpene ble håndtert av erfarne fagfolk.
I opptakten til Arbeidsrettens dom av "8. oktober-dommen" fra 2014, fikk havnearbeiderne kunnskap om et dokument hvor det framgikk at det ble lagt en strategi fra arbeidsgiverne, og havneeierne om å fjerne det såkalte «havnearbeider-monopolet». Denne strategien ble prøvd ut for Arbeidsretten og tariffavtalenes unntak for lossing og lasting over "eget anlegg" var oppe til vurdering. Etter at bestemmelsen om «eget anlegg» kom inn i 1936, var unntaket utelukkende benyttet av produksjonsbedrifter, og som oftest med egen privat kai som håndterte produkter fra egen produksjon. Arbeidsretten la liten vekt på dette og mente unntaket for "eget anlegg" også omfattet virksomheter som losser og laster som ledd i alminnelig godshåndtering. Med denne dommen ble tariffbestemmelsen speilvendt – unntaket ble gjort til en hovedregel og dommen la grunnlaget for at arbeidsgiversiden kunne komme løs fra tariffavtalen hvis havnevirksomheten hadde eksklusiv leieavtale med eieren av kaianlegget.
To år senere, i desember 2016, slo Høyesterett fast at boikott ikke var et tillatt kampmiddel for å kreve Rammeavtalen (en av de to havneoverenskomstene) overfor en virksomhet hvor eier var hjemmehørende i et annet EØS-/EU-land. Etter LO og Fellesforbundet sitt syn er dommen i strid med Den Europeiske Menneskerettkonvensjon og saken ble klaget inn for EMD i 2017. Etter to års saksbehandling er det nå klart at EMD vil behandle saken, les her.
For kort tid siden ble det også klart at EU-domstolen, i en sak fra Spania, skal behandle spørsmålet om en tariffavtale som gir plikt til å overlate arbeidet til havnearbeiderne er i samsvar med konkurranse- og etableringsreglene.
Les sak 462/19 for EU domstolen her.
På tross av de rettslige bruduljer som fortsatt pågår kan det fastslås at i mange havner håndteres lossing og lasting av gods av de samme havnearbeiderne som utførte arbeidet før dommen i Høyesterett. Det er likevel mange havnearbeidere som, etter år med konflikter og arbeidskamp, har blitt sittende igjen uten arbeid og med store økonomiske tap. Mange av disse står fortsatt uten arbeid og uten trygderettigheter. Internasjonalt er det også en utvikling i flere havner der utenlandske sjøfolk om bord på skip med bekvemmelighetsflagg utfører losse- og lastearbeidet, på langt lavere vilkår enn det havnearbeiderne har fremforhandlet.
Den sittende regjering, og nåværende stortingsflertall, har så langt akseptert denne praksisen til tross for at det er et stort nasjonalt handlingsrom. To uavhengige utredninger har f.eks, konkludert med at det kan innføres norske lønns- og arbeidsvilkår i norske havner, og at en allmenngjøring av lønnsbestemmelser er forenlig med EØS-retten. Lønnsforholdene i norske havner er med andre ord et politisk spørsmål som det er opp til de folkevalgte på Stortinget, i siste omgang velgerne, å avgjøre.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
