Mellom LO og NHO og deres forbund/landsforeninger er det inngått godt over 100 overenskomster (landsdekkende tariffavtaler). I tillegg reguleres avtaleforholdene av Hovedavtalen og særavtaler.
Er du medlem av LO-advokatenes Facebook-gruppe? Takk for at du deler innlegg og inviterer dine Facebook-venner til gruppa!
Som regel er LO og NHO enige om hvilken overenskomst som skal gjelde ved en bestemt bedrift, men det hender at LO og NHO er uenige om tariffavtalevalget. Variablene er svært mange; er det for eksempel Riksavtalen eller Overenskomst for mat- og drikkevareindustrien som skal gjelde på en bestemt bedrift; er det Industrioverenskomsten eller Oljeserviceavtalen som skal gjelde på en bestemt bedrift; er det Standardoverenskomsten eller Overenskomst for Transportsentraler – taxisentraler som skal gjelde på en bestemt bedrift osv.
Den grunnleggende begrunnelsen for at man ikke fritt kan velge tariffavtaler er at likeartede bedrifter skal omfattes av samme tariffavtale, og dermed ha like konkurransevilkår. Det er nettopp det tariffpartene har ment å ivareta når de har gitt regler for valg av tariffavtaler.
På LO-NHO området er avtalens virkeområde normalt definert av arbeidet- og virksomhetens art, uten at tariffavtalen direkte angir hvilke bedrifter som omfattes, slik avtalene på Spekter området er bygget opp. Men det gjelder enkelte unntak fra dette. For eksempel sier avtale 453 mellom LO/Fagforbundet - NHO at overenskomsten bl.a får anvendelse både for ansatte i Norges Blindeforbund og Kino Sør (sic) m.fl.
Hvilken tariffavtale som skal gjelde for avtaleforholdet kan ha stor betydning, og innholdet i avtalen kan også variere mye med hvilken hovedorganisasjon bedriften er medlem av. Grossistavtalen med NHO ligger (per 2021) på kr. 212 kroner timen og en tilsvarende tariffavtale med Hovedorganisasjonen Virke har en timelønn på 235 kroner timen.
Også innenfor samme hovedorganisasjon kan det være store variasjoner i lønns- og arbeidsvilkår mellom nokså like tariffavtaler. På LO-NHO området kan f.eks handelsoverenskomsten med Handel og Kontor, som har en timepris på 160 kroner, noen ganger være et alternativ til grossistavtalen.
For å avgjøre uenighetene om hvilke tariffavtaler som kommer til anvendelse har LO og NHO laget regler i Hovedavtalen som både skal avgjøre tariffavtalevalget og hvordan denne type uenigheter skal løses.
Et krav om tariffavtale er altså egentlig en interessetvist, men gjennom Hovedavtalens regler er det gjort til en rettstvist, det vil si at valget av hvilken tariffavtale som skal anvendes beror på en tolkning av tariffavtalen selv.
Hovedavtalen § 3-7 regulerer situasjonene hvor det er tale om en førstegangsopprettelse av tariffavtale i en bedrift, mens § 3-8 regulerer situasjonene hvor endrede forhold i en bedrift kan tilsi overgang til en ny tariffavtale. Det er tilnærmet samme vurderingstema i begge bestemmelsene, men det legges normalt til grunn at det skal en del mer til å endre fra en tariffavtale til en annen, enn for at man ved førstegangsopprettelse går rett til den avtalen som valgreglene tilsier skal anvendes.
Det er en rekke saksbehandlingsregler om hvordan krav om ny, og krav om endret, tariffavtale skal fremmes, behandles, tvistes, når en avtale skal gjelde fra, overgangsforhandlinger osv. Disse reglene står i Hovedavtalens §§ 3-7, 3-8, 3-9 og 3-10.
Når saksbehandlingsreglene følges og man ikke klarer å løse tvisten om avtalevalg kulminerer dette i at en av partene – LO eller NHO – må ta ut stevning for Den faste tvistenemnd mellom LO og NHO.
LO NHO har altså ved Den faste tvistenemnd etablert sitt eget tvisteløsningsorgan, en form for privat voldgiftsrett. Sammensetningen av Den faste tvistenemnd fremgår av Hovedavtalen § 3-10. Den består av en representant fra LO, en representant fra NHO og en nøytral utpekt oppmann.
Nemnda avgjør tvistesakene som oftest etter muntlig behandling, men kan også avgjøres etter skriftlig behandling. Nemnda kan bare komme til at avtalen LO eller avtalen NHO mener skal anvendes skal gjelde – de kan ikke komme til at en ikke-påberopt avtale skal gjelde. Nemnda må med andre ord respektere rammen for tariffpartenes argumentasjon.
Dersom nemnda mener at ingen av avtalene passer så kan de komme til at det foreligger såkalt tarifftomt rom. Hvis det foreligger «tarifftomt rom», er partene henvist til å etablere en ny avtale og i slike tilfeller kan partene eventuelt også benytte arbeidskamp.
I Hovedavtalen § 3-10 nr. 2 står det at nemnda skal avgjøre tariffavtalevalget etter retningslinjene som fremgår av § 3-10 nr. 3. I nr. 3 står det:
Ved vurderingen av bedriftens art, skal det tas hensyn til dens drift og arbeidsforhold og til arten og utførelsen av arbeidet. Bedriftens betegnelse skal ikke være avgjørende, idet nemnda først og fremst skal ta sikte på å gjennom- føre den tariffavtale som produksjons- og bransjemessig er naturligst for bedriften.
Denne vurderingen må sees i sammenheng med Hovedavtalen § 3-7 nr. 4 som sier:
Kravet skal gjelde den bestående tariffavtale mellom LO og NHO som gjelder for bedrifter av samme art. Det tilligger LO og NHO å ta standpunkt til hvilken tariffavtale som skal gjøres gjeldende. Forbund og landsforening er ikke legitimert til å binde hovedorganisasjonene. Intern organisasjonstilhørighet avgjøres av LO og NHO, men har ikke betydning for avtalevalget.
Og Hovedavtalen § 3-8 1. setning som sier:
Medfører endringer i produksjonens art, arten av utførelsen av arbeidet eller arbeidsforholdene at den tariffavtale som er gjeldende ikke lenger er den som passer best på bedriften, kan hver av partene oppta forhandlinger om å gjøre den tariffavtale gjeldende som det er naturligst å benytte etter bestemmelsene i § 3-10 pkt. 3.
Vilkårene for skifte av overenskomst etter Hovedavtalen § 3-8 er relativt strenge. Det skal være "en ikke ubetydelig terskel" for å foreta et slikt skifte, jf bl.a. tvistenemndssak nr 1/2000 (Nor Sea) og tvistesak 2/2012 (BIS).
Den faste tvistenemnd må foreta en helhetsvurdering når de skal ta stilling til og avgjøre hvilken tariffavtale som er produksjons- og bransjemessig naturligst for bedriften.
Bevistemaene nemda må ha fokus på er drift og arbeidsforhold ved den aktuelle bedrift, og arten og utførelsen av arbeidet ved den aktuelle bedrift.
I spørsmålet om valg av hvilken tariffavtale som "er naturligst for bedriften" så må det tas utgangspunkt i tariffavtalenes omfangsbestemmelser eller angivelse av faglige virkeområde. Dette er en naturlig konsekvens av å respektere partenes avtaleregulering av overenskomstenes virkeområde.
Omfangsbestemmelsens skal tolkes på grunnlag av sin ordlyd, praksis og tariffhistorikken – som alminnelig tariffavtaletolkning.
Det er ofte enkelt å fastslå kjernen av de forskjellige overenskomstenes virkeområde, men i en rekke tilfeller kan det være flere overenskomster som kan anvendes på en bedrift og da er utfordringen å avgjøre hvilken overenskomst som er naturligst. Et ofte avgjørende parameter er hvilke overenskomster som er gjort gjeldende på sammenlignbare bedrifter.
Det kan oppstå særlige problemstillinger for bedrifter som nyorienterer seg i markedet eller prøver å finne en ny nisje. Hovedavtalens regler tilsier at det er drift og arbeidsforhold, og arten og utførelsen av arbeidet, altså forholdene i bedriften, som er retningsgivende for tariffavtalevalget – men samtidig må man ifølge Hovedavtalen se hen til hva som er produksjons- og bransjemessig naturligst for bedriften.
Praksis viser at partene og Den faste tvistenemnda også hensyntar markedet en bedrift orienterer seg mot og det kan følgelig oppstå en rekke utfordringer av tariffrettslig og tariffpolitisk art.
En form for sikkerhetsventil ligger i at Den faste tvistenemnd kan komme til at ingen av avtalene som partene selv mener er anvendbare faktisk passer, og at ballen dermed sendes tilbake til tariffpartene.
Reglene om valg av tariffavtale og reglene om hvordan uenighet om valg av tariffavtale skal løses er eksempler på det høyt utviklede samarbeidet mellom LO og NHO.Tilsvarende regler finnes også i andre hovedavtaler, bl.a på LO-Virke området.
Industri Energi fikk ikke medhold i Arbeidsrettens sak AR-2020-21 som gjaldt rekkevidden av Oljeserviceavtalen. Saken ble anket til Høyesterett på det grunnlag at Arbeidsretten har gått ut over sin kompetanse etter arbeidstvistloven, og saken kan illustrere forholdet mellom Arbeidsretten og Den faste nemnd.
Arbeidsrettens kompetanse ( jf atvl. § 33 (2)/§ 1 pkt i) omfatter etter loven avgjørelser i tvister om «en tariffavtales … forståelse».
Arbeidsrettens dom fastslår at oljeserviceavtalen omfatter, «brønnintervensjon/lett brønnintervensjon og [..] personell som arbeider med brønnintervensjon/lett brønnintervensjon».
I anken til Høyesterett ble det gjort gjeldende at valg av overenskomst hører under Den faste nemnd, og at en annen overenskomst «er naturligst for bedriften», jf Hovedavtalen § 3-10 nr 3. Valg av tariffavtale hører inn under nemnda, og ikke Arbeidsretten, og i anken til Høyesterett ble det da anført at Arbeidsretten hadde gått utenfor sin kompetanse. Dette er vilkår for å kunne anke Arbeidsrettens dommer, som ellers dømmer i første og siste instans, jf. atvl. § 59.
Den faste nemnd avgjør som nevnt tvister om gjennomføring av tariffavtale (Hovedavtalen § 3-9 nr 4) og om skifte av overenskomst (Hovedavtalen § 3-8). I forbindelse med slike avgjørelser tar nemnda også (ikke bindende) stilling til tolkingsspørsmål om overenskomstenes virkeområde. Motsatt kan Hovedavtalen ikke forstås slik at Arbeidsrettens kompetanse til å treffe bindende avgjørelser av tolkingsspørsmål om overenskomsters virkeområde helt ut er overlatt til Den faste nemnd, - verken generelt eller i forbindelse med tvister om gjennomføring av tariffavtaler. En uenighet om dette spørsmålet er i utgangspunktet et spørsmål om tolking av en tariffavtale som hører inn under Arbeidsretten.
Kjernen i denne saken var at Arbeidsretten uttrykte seg lite heldig i domsslutningen når den sier at avtalen «kommer til anvendelse», et spørsmål som altså normalt hører inn under Den faste tvistenemnd å avgjøre. Domsslutningen i saken er i tråd med NHOs påstandsformulering og Arbeidsretten synes nokså ukritisk å ha «kopiert» den inn i domsslutningen.
Høyesteretts ankeutvalg tillot ikke anken fremmet (HR 2020-2264-U). Dette er ikke helt overraskende for domsslutningen, hvis den leses i sammenheng med dommen avsnitt 46, etterlater ikke avgjørende uklarhet om at Arbeidsretten ikke gikk utenfor sin kompetanse.
Når det gjelder adgangen til å anke Arbeidsrettens dommer til Høyesterett vises forøvrig til HR 2012-2127A med videre henvisninger til rettspraksis.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post