Etter at skadelidte har fått utbetalt yrkesskadeerstatning fra forsikringsselskapet, skjer det av og til at situasjonen ikke utvikler seg slik man regnet med ved oppgjøret. Typisk skjer det ved at skadelidte tar sikte på å gjenvinne arbeidsevnen, eller klare å jobbe delvis, mens det over tid viser seg at det ikke lar seg gjøre. Da dekker ikke erstatningen inntektstapet, og det oppstår spørsmål om etteroppgjør kan kreves.
Følg LO-advokatenes gruppe på Facebook. Be om å bli medlem, og få informasjon om nye innlegg direkte i din egen FB-feed.
Vi har tre bestemmelser om etteroppgjør når erstatning er fastsatt gjennom avtale. Forskrift om standardisert erstatning ved yrkesskade § 5-1 gir rett til å kreve etteroppgjør innen fem år fra det opprinnelige oppgjøret. Skadeserstatningsloven § 3-8 gir på visse vilkår rett til å kreve etteroppgjør uten særskilt tidsfrist ved forverring av helsetilstanden. Avtaleloven § 36 gir rett til å kreve etteroppgjør uten særskilt tidsfrist om ervervsevnen har forverret seg vesentlig, endringen lå utenfor det partene regnet med ved avtaleinngåelsen, og avtalen i ettertid fremstår som urimelig og ubalansert.
I Høyesteretts dom av 4. desember 2020, HR-2020-2332-A ble det avgjort at etteroppgjør etter yrkesskadeforskriften for forverring av helse eller arbeidsevne kun kan kreves etter forskriften om standardisert erstatning § 5-1. Det betyr at siste frist for å kreve etteroppgjør er fem år fra det opprinnelige oppgjøret.
Skadeserstatningsloven og avtaleloven kan normalt ikke påberopes
Skadeserstatningsloven og avtaleloven har ikke noen tidsfrist på 5 år, og vil derfor i noen saker kunne gitt skadelidte bedre rett til å kreve etteroppgjør. Høyesteretts dom betyr altså at disse lovene ikke kommer til anvendelse ved yrkesskade når arbeidsevnen svikter etter fem år. Høyesterett begrunner dette med at bestemmelsen i forskriften § 5-1 er en spesialregel som kommer i stedet for bestemmelsene i skadeserstatningsloven og avtaleloven. Høyesterett mente forskriften berodde på en avveining, der lovgiver balanserte skadelidtes behov for lav terskel for etteroppgjør mot behovet for en kostnadseffektiv regel med en bestemt og endelig frist.
Det er få eller kanskje ingen holdepunkter i lovforarbeidene for at lovgiver mente å snevre inn mulighetene for å kreve etteroppgjør i yrkesskadesaker ved å innføre bestemmelsen i forskriften. Bestemmelsen i avtaleloven utgjør en snever sikkerhetsventil for svært urimelige oppgjør, og det er vanskelig å se grunner til at klart urimelige yrkesskadeoppgjør ikke skal kunne revideres etter fem år. Det er uheldig både for skadelidte og samfunnet om insitament til å forsøke å holde seg i arbeid lengst mulig blir svekket, ved at muligheten for å kreve etteroppgjør avskjæres. Høyesterett mente fem år er nok, da det normalt går to år fra skaden er konstatert til oppgjøret, men det er ikke tilfelle. Finans Norge betegner yrkesskadeforsikring som ekstremt langhalet, og for yrkessykdom tar det 25 år før alle skadetilfeller er meldt (https://www.finansnorge.no/statistikk). Tidsfrist for endelig sluttstrek for krav hadde mye for seg i tidligere tider når krav måtte rettes mot bedrifter og privatpersoner, de bør ikke ha risikoen for ytterligere krav hengende over seg i all evighet. Men med obligatorisk forsikringsordning har man ikke samme behov for avskjæring av krav om etteroppgjør, og forsikringsselskapet kan innarbeide den statistiske risikoen for forverring og etteroppgjør i sine tariffer. Men uansett innvendinger er Høyesteretts avgjørelse gjeldende rett, og fem år er siste frist for krav om etteroppgjør.
Svært få skadelidte kjenner til etteroppgjørsregelen med den absolutte femårsfristen, og forsikringsselskapene opplyser sjelden om etteroppgjørsregelen. Advokater som bistår skadelidte bør derfor være påpasselige med å orientere om fristen.
Forsikringsselskapene tilbyr noen ganger erstatning for en lav uføregrad på et tidlig stadium av saken, som skadelidte gjerne aksepterer, da man jo håper og tror at det skal lykkes å komme i arbeid igjen. Det bør man være forsiktig med, da det starter femårsfristen. Man bør heller vente på skadestabilisering og arbeidsutprøving over tid før man går inn i diskusjon om erstatningsoppgjør.
Har saken vært oppgjort med erstatning for delvis tapt ervervsevne, og det ikke fungerer med arbeid som tilsiktet, får man kaste inn håndkleet, søke uføreytelser og kreve etteroppgjør før det er gått fem år. Takken for å anstrenge seg over evne, for å klamre seg fast i arbeid ut over det som med rimelighet kan kreves, vil være at retten til etteroppgjør faller bort.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
