Under korona-krisa har vi på ny fått belyst noen mørke sider ved det norske samfunnet. Det handler om skjevhet i maktforhold, om bruk av tvang i arbeidslivet, og om straffrihet for arbeidsgivere og bakmenn som tjener penger på andres ulykke. Jonas Bals, rådgiver i LO, har skrevet ukens gjestekommentar på LO-advokatenes blogg.
1. Kort tid etter nedstengningen av Norge fikk LOs juridiske avdeling beskjed om at anmeldelsen av Fagarbeideren AS er blitt henlagt av politiet på grunn av kapasitetsproblemer. Fair Play Bygg Oslo og omegn avdekket før jul i fjor hvordan bemanningsselskapet, som blant annet jobbet på politiets nye beredskapssenter, stjal lønna til de ansatte. De bulgarske arbeidstakerne anmeldte i tillegg firmaet for menneskehandel og tvangsarbeid. LO har sammen med de ansatte påklaget henleggelsen.
2. I midten av mai kom en beslutning fra Riksadvokaten i saken om Ramunas Gudas, den 21 år gamle litauiske bygningsarbeideren som ble kvestet og skadet for livet i en ulykke i en heissjakt for sju år siden. Arbeidsgiveren Norena Services har hele tiden hevdet at ulykken skjedde etter at Ramunas på eget initiativ begynte å jobbe i heissjakten. Politiet har henlagt saken tre ganger, og sentrale vitner ble ikke avhørt før det hadde gått seks år. At saken i det hele tatt er blitt gjenopptatt skyldes sterkt press fra blant annet Heismontørenes Fagforening, LO og avisa Budstikka. 18. mai besluttet Riksadvokaten å gi både hovedentreprenøren RVS og Ramunas' sjef hos underleverandøren påtaleunnlatelse. Påtalemyndigheten mener at det foreligger straffskyld, men velger å ikke fremme straffesak. Til det er saken blitt for gammel. Samtidig er siktelsen mot byggelederen på stedet henlagt.
3. Aftenposten har nylig skrevet om Hankø Hotell & Spa utenfor Fredrikstad. Da regjeringens tiltak mot koronaviruset trådte i kraft, satte hotelleieren et titalls utenlandske arbeidere til å jobbe gratis på det han kalte «dugnad». Flere av dem fortalte at de følte seg presset til å jobbe opptil 70 timer gratis. Hotelledelsen påsto at medarbeiderne gjorde oppgavene på eget initiativ, og at det ikke kunne kalles jobb. «Jeg liker ordet dugnad. Men man skal ikke bruke det på denne måten», sa den tidligere ansatte Todor Pavlov til Aftenposten. «Jeg hjalp ham å tjene penger, men han brukte arbeidskraften min gratis. Ikke bare min, men arbeidskraften til alle som var der».
En annen arbeider fortalte hvordan det hver morgen ble kalt inn til møter der beskjeden var at de utenlandske arbeiderne kunne dra hjem hvis de ikke var fornøyd. «Vi gjorde det fordi myndighetene oppfordret folk til å komme seg ut og få litt frisk luft», var hotelldirektørens svar. Etter at intervjuet var over, fikk Aftenposten opplysninger om at ledelsen hadde fått alle de gjenværende arbeiderne på øya til «å skrive under på erklæringer som bekrefter ledelsens opplysninger om at det frivillige arbeidet har skjedd på arbeidernes eget initiativ».
De tre sakene belyser noen vanlige problemstillinger i saker som handler om uverdige og farlige arbeidsforhold, sosial dumping og utnyttelse av utenlandske arbeidere. I tillegg stiller de noen spørsmål til oss som samfunn. Må man gå i lenker for at det skal kunne behandles som en tvangssituasjon, hvor går de rettslige grenser for tvangsarbeid? Skal de ansvarlige som regel komme unna ansvar, og skal det fortsatt være sånn at en arbeider som stjeler fra sin arbeidsgiver risikerer mange år i fengsel, mens lønnstyveri aldri blir straffet?
Lønnstyveri er ofte kombinert med vold og trusler. I slike saker blir avstanden til straffelovens §257 om tvangsarbeid liten. Andre ganger kan det tvangsmessige ved situasjonen være vanskeligere både å forstå og avdekke, særlig dersom det ikke finnes kompetanse og ressurser til å få ofrene i tale. Disse ofrene har ofte lav tillit til offentlige myndigheter, og tilliten blir ikke større når mange har en opplevelse av at det nærmest er risikofritt å utnytte sårbare arbeidere i Norge. Eksemplene på dette er dessverre altfor mange.
For to år siden foretok Fagbladet en gjennomgang av politidistriktenes henleggelser av arbeidsmiljøsaker, og kunne dokumentere at mellom 50 og 80 prosent av disse sakene blir henlagt. En evaluering av Arbeidstilsynet fra 2018 pekte på at norsk arbeidsliv går gjennom «en historisk brytningstid», der viktige kvaliteter ved arbeidslivet vårt står på spill. Evalueringen pekte på at Arbeidstilsynet trenger «ambisiøse strategier» i møte med dette, noe som vil «fordre en vesentlig økning av dagens ressursrammer.» Men det det motsatte som skjedd: De siste årene har både tilsynsetatene og domstolene blitt utsatt for årlige kutt, og Arbeidstilsynet er en mye mindre etat nå enn de var på 1990-tallet.
Jeg er sterkt bekymret for en utvikling der ofre for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet opplever det som at staten kaster inn håndkleet og overlater dem til frivillige organisasjoner. LO verdsetter og støtter opp om den formidable innsatsen aktører som Byggebransjens Uropatrulje, Fair Play Bygg, Jussbuss, Frelsesarmeen og andre aktører legger ned, men dette kan ikke fraskrive myndighetene deres ansvar. Utnyttelse av arbeidstakere og lønnstyveri er ikke en privatsak. Det er uholdbart at arbeidere som ikke kan norsk språk, kultur og samfunn ensidig forventes å ta sine saker til domstolen, mot en part som har rik tilgang på advokater og ofte sitter på helt andre ressurser.
LO har, sammen med Fagforbundet, den siste tiden presset på for at lønnstyveri må inn i straffelovens bestemmelser. Sammen med Fagforbundet hadde LO i april et møte med Arbeids- og sosialdepartementet, der vi presenterte begrepet lønnstyveri og noen endringer som må gjøres i straffeloven, allmenngjøringsloven og med det statlige lønnsgarantifondet. Lønnstyveri ble også satt opp som eget tema på regjeringens toppmøte om arbeidslivskriminalitet 25. mai. Der ga regjeringen beskjed om at de nå «adopterer» begrepet lønnstyveri, og at de vil sette i gang et lovarbeid.
LO kommer til å følge dette arbeidet tett. Tyveri er et lovbrudd uansett hvem som stjeler. Manglende etterforskning, påtale og straff av arbeidsgivere som begår lønnstyveri, svekker arbeidstakernes rettssikkerhet, og svekker tilliten i det norske samfunnet. Vi kommer også til å understreke behovet for bedre informasjon til de utenlandske arbeiderne om deres plikter og rettigheter. Skal vi lykkes i forebyggende arbeid, må flere organisere seg og settes i stand til selvhjelp.
I dansk byggebransje har de gode erfaringer med «brakkemøter uten sjef», der fagbevegelsen kommer inn på byggeprosjektene og gir nye arbeidere introduksjonskurs med grunnleggende samfunns- og arbeidslivskunnskap. All erfaring viser at vi best bekjemper sosial dumping når vi utkjemper kampen sammen med de som er utsatt for det. For oss kommer nettopp det til å være målestokken når vi skal vurdere de tiltakene som blir foreslått: Styrker det arbeidstakerne vis-a-vis arbeidsgiverne? Bidrar det til større likhet for loven?
Etter koronakrisa står vi overfor et gjenreisningsprosjekt i Norge. Det norske arbeidslivet trenger ikke bare redningspakker, men også endringspakker: Vi må forsøke å benytte anledningen vi nå har fått til å bygge et mer bærekraftig arbeidsliv både for mennesker og miljø.
Et arbeidsliv der det ikke finnes jobber som er avhengige av et lønnsnivå langt under det som skal til for å kunne leve i Norge for å bli utført.
Et samfunn der folk som bor her skal kunne se det som et naturlig valg å jobbe i åkeren, bygge og vedlikeholde skoler, sjukehjem og boliger, kjøre buss, jobbe på lager, holde ting reint, og ta vare på mennesker.
Et arbeidsliv der arbeidsbetingelsene er noe man forhandler om som likeverdige parter, ikke noe man allernådigst må ta til takke med.
Et arbeidsliv der ingen står med lua i hånda, og der norske og utenlandske arbeidere behandles med den samme verdigheten og respekten.
Et samfunn der fagforeningene er sterke talerør for arbeidsfolks interesser, og hvor det er større likhet for loven.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post