En rettssak mellom to parter kan løses ved rettsmekling i stedet for ved rettsak eller dom. Ved rettsmekling forhandler partene selv frem en løsning på saken med hjelp av en mekler fra domstolen. I en rettssak er det dommeren som bestemmer utfallet og man får fort en vinner og en taper.
Er du medlem av LO-advokatenes Facebook-gruppe? Takk for at du deler innlegg og inviterer dine Facebook-venner til gruppa!
Fordelene ved rettsmekling er mange. En løsning i rettsmekling vil være en billigere og raskere måte å løse saken på. I tillegg har partene i rettsmekling selv kontroll på hva resultatet skal bli.
I en rettsak er det en dommer som bestemmer løsningen og da blir det som oftest en vinner og en taper. En rettsmekling er også en mer effektiv bruk av samfunnsressursene
Formelt sett må rettsmekling besluttes av en dommer etter at partene har fått anledning til å uttale seg om spørsmålet. I beslutningen skal retten legge vekt på partenes holdning til å mekle, mulighetene for å oppnå et forlik eller en forenkling av saken, styrkeforholdet mellom partene, kostnadene ved rettsmekling, tidligere forsøk på å mekle saken og andre forhold som gjør rettsmekling betenkelig.
Rettsmekling mot partenes vilje kunne tidligere bare skje dersom det foreligger «særlige grunner». Dette vilkåret skulle tolkes strengt og det ble lagt til grunn at rettsmekling mot partenes vilje bare skulle skje helt unntaksvis. I praksis har domstolene i liten grad benyttet adgangen til å beslutte mekling mot partenes vilje. Etter en lovendring med virkning fra 1. juli 2023 er det formelle kravet endret fra en kan vurdering til en skal vurdering.
I 2021 ble det rettsmeklet i 27 % av tvistesakene for tingrettene og i 13 % av sakene for lagmannsrettene. Forlik ble inngått i om lag 68 % av sakene som ble rettsmeklet i tingretten og i 71 % av sakene som ble meklet i lagmannsretten.
Justis- og beredskapsdepartementet og et klart flertall av høringsinstansene i lovendringsprosessen mente at det tross disse tallene burde foretas rettsmekling i flere saker enn hva som var tilfelle. På den bakgrunn ble det foreslått endringer i Ot.prp. 34 L (2022-2023).
Departementet foreslo i sitt høringsnotat to alternative endringsforslag. Det første alternativet gikk ut på å «snu utgangspunktet» slik at det skal gjennomføres rettsmekling i alle sivile saker, med mindre saken ikke egner seg for det.
Det andre alternativet innebar å opprettholde dagens regel om at retten kan beslutte rettsmekling, men med lavere terskel for å beslutte mekling mot partenes vilje.
På bakgrunn av innspillene fra høringsinstansene falt ikke departementet ned på noen av de to endringsforslagene. Departementets forslag ble i stedet at retten skal beslutte rettsmekling når saken egner seg for det.
Før lovendringen kunne retten beslutte rettsmekling, etter lovendringen «skal» retten vurdere rettsmekling - og etter forholdene så «skal» retten også beslutte rettsmekling.
I tillegg er vilkåret om at det må foreligge «særlig grunner» dersom rettsmekling skal besluttes mot partenes vilje fjernet.
Vurderingen av om saken «egner seg», skal basere seg på de samme momenter som tidligere bl.a. partenes holdning til mekling.
Det fremgår av den nye lovens forarbeider at et begrunnet og klart standpunkt fra en part om at det ikke er ønskelig å mekle, som et utgangspunkt bør respekteres. Det fremgår imidlertid også at det ikke skal være tilstrekkelig for dommeren å bare konstatere at partene ikke ønsker mekling.
Dommerne skal nå vurdere partenes begrunnelse for å ikke ønske mekling. Er en part motvillig til å mekle i en sak som «egner seg», skal dommeren forsøke å bevisstgjøre parten på alle fordelene ved rettsmekling. Bidra til at parten reflekterer rundt de reelle grunnene til motvilligheten, og gi klart uttrykk for at de selv mener at saken egner seg.
Dommerne skal særlig jobbe aktivt for rettsmekling når den ene parten er positiv. I Oslo tingrett er det for eksempel opprettet en «huskeliste» for typiske argumenter som fremsettes mot rettsmekling og hvordan innvendingene kan imøtegås på en konstruktiv måte.
Det er antatt at endringen som trådte i kraft 1. juli 2023 ivaretar frivillighet som det grunnleggende utgangspunkt for meklingen, samtidig som det oppstilles en plikt til å vurdere om det skal foretas rettsmekling. Samlet sett skal endringen signalisere en klar forventning fra lovgiver til domstolene, prosessfullmektigene og partene om at rettsmekling skal forsøkes i flere saker enn i dag. Så gjenstår det å se om lovgivers forventninger slår til.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
