Mellomoppgjøret 2023 mellom LO og NHO starter 27. mars. I et mellomoppgjør forhandles det kun økonomi.
Gjesteinnlegg fra Tone Faugli, Leder av LO sin forhandlingsavdeling
Er du medlem av LO-advokatenes Facebook-gruppe? Takk for at du deler innlegg og inviterer dine Facebook-venner til gruppa!
I et mellomoppgjør forhandles det kun økonomi. Andre bestemmelser som sosiale bestemmelser, arbeidstid, pensjon, lønnssystemer mv. er ikke oppe til forhandling. Mellomoppgjørene gjennomføres som samordnede i privat sektor det vil si at LO og NHO med noen unntak forhandler for alle overenskomstene samtidig.
Mange beskriver dette oppgjøret som et krevende oppgjør. Hva som blir vanskelig vil variere mellom privat og offentlig sektor. I privat sektor handler det om tre elementer som kan bli krevende; generelle tillegg, lavlønnstillegg og rammeanslaget.
Generelle tillegg fastsettes som et kronebeløp per time som gis til alle. Lavlønnstillegg er et tillegg som vanligvis gis til arbeidstakere på de overenskomstene der gjennomsnittslønnen er under 90 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Utfordringene her er blant annet knyttet til størrelsen på tillegget og hvilke overenskomster som skal få dette.
Hovedvekten av lønnsveksten i privat sektor skjer gjennom lokale forhandlingen. Generelle tillegg og lavlønnstillegg utgjør samlet derfor sjeldent mer enn en tredjedel av lønnsveksten totalt.
Rammeanslaget er det siste utfordrende spørsmålet. Frontfagsmodellen innebærer at lønnsveksten skal være det lønnsevnen i konkurranseutsatt industri tåler. LOs representantskap beskriver dette i sin tariffpolitiske uttalelse og har vurdert at lønnsevnen tilsier at det er rom for økt kjøpekraft. Prisveksten for 2023 er anslått til 4,9 %. En lønnsvekst høyere enn det, betyr økt kjøpekraft.
En av utfordringene er at bildet ser veldig forskjellig ut når man ser nærmere på virkeligheten i de ulike bransjene. For bransjer som går godt og har en høy gjennomsnittslønn vil de sentrale tilleggene binde opp lite av lønnsveksten, men for bransjer som sliter økonomisk og har en lav gjennomsnittslønn vil det binde opp større deler av lønnsveksten også fordi det er der lavlønnstilleggene gis.
NHO er derfor som regel skeptisk til å gi store sentrale tillegg. LO er derimot tilhenger av det, fordi høye generelle tillegg sikrer alle en lønnsutvikling og det virker utjevnende fordi det gis i kroner og ikke i prosent. I tillegg har lavlønnstillegg vist seg å ha en god effekt for å løfte store grupper av de som tjener dårligst selv om de ikke treffer alle lavlønte. Andelen av sentrale tillegg og fordeling av disse mellom generelle tillegg og lavlønnstillegg blir derfor et krevende spørsmål.
Størrelsen på ramma blir en stor diskusjon av to grunner. Det åpenbare er å finne balansen mellom LOs krav om økt kjøpekraft og NHOs krav om å bedre konkurranseevnen. Den andre diskusjonen er knyttet til troverdigheten til rammeanslaget. Hvis rammen settes for lavt kan resultatet bli at flere grupper får stor uttelling i lokale forhandlinger. Dette medfører at de sektorene som forholder seg lojalt til ramma ikke holder tritt med lønnsutviklingen. Skjer dette over flere år får vi diskusjonen om at en kunstig lav ramme holder noen grupper nede mens andre drar ifra. Arbeiderne i industrien treffer som regel på rammen, mens lønnsveksten for funksjonærer, ledere samt bonusutbetalinger viser at lønnsevnen egentlig er høyere og dermed øker lønnsforskjellene.
At rammeanslaget ikke er troverdig, er også noe av kritikken fra partene i offentlig sektor. Offentlig sektor har større grad av sentrale tillegg og lokale forhandlinger skjer i hovedsak etter en utregnet pott. Dette har resultert i at kommunal sektor har blitt hengende etter i lønnsutviklingen de siste tre årene, og LO mener at det bør kompenseres noe for dette i årets oppgjør.
En annen diskusjon i offentlig sektor er fordelingen av pengene. Dette handler i utgangspunktet ikke om frontfaget, men er en diskusjon om fordeling av penger mellom yrkesgrupper innad i tariffområdene. Profesjonsforbund som f.eks. Utdanningsforbundet og Norsk Sykepleierforbund ønsker å ivareta enkelte yrkesgruppers særinteresser og er opptatt av at de skal prioriteres. LO er derimot opptatt av å løfte alle. I kommunal sektor er det veldig mange ulike typer yrker. Selv om alle kan finne enkeltgrupper som isolert sett har kommet dårlig ut noen år, så er det ingen tvil om at gruppene med høyere utdanning har hatt en bedre lønnsutvikling enn de uten. Dette fører til økte lønnsforskjeller.
Dette er altså noen av temaene som skal diskuteres, men hva skjer i praksis? LO har oppnevnt en forhandlingsdelegasjon for NHO området som ledes av LO lederen og består av forbundsledere og LOs ledelse. Disse møter NHOs forhandlingsdelegasjon 27.3 kl. 12.00 for overlevering av krav. Deretter skjer det en felles gjennomgang av den økonomiske situasjonen før forhandlingene starter. Dersom man ikke blir enige før påske, går oppgjøret til mekling. Det er først dersom man ikke lykkes med å bli enige i mekling at det blir en streik. LO er størst og forhandler først. YS starter forhandlingen litt etter LO, og får tilbud om det samme resultatet.
Når NHO er ferdig starter oppgjøret i Virke og andre private områder som forholder seg til rammen og stort sett det samme sentrale tillegget som i NHO.
Offentlig sektor starter i slutten av april med frist 1.5. Der forhandler alle hovedsammenslutninger parallelt med unntak av Spekter Helse som er sykehusene. Der starter Norsk Sykepleierforbund som er størst og LO og YS får tilbud om samme resultat for tilsvarende grupper.
Vi ønsker oss lykke til! Vil du lese mer om grunnlaget for LOs krav finner du den tariffpolitiske uttalelsen her
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post