Det har utviklet seg en bred politisk debatt om "Hjelmeng-utvalgets" innstilling. Stein Reegård, tidligere sjeføkonom i LO, nå rådgiver i LOs juridiske avdeling, var medlem i lovutvalget og redegjør her for diskusjonen etter at utvalgsarbeidet ble avsluttet med rapport til Næringsdepartementet i januar 2018:
ESA henvende seg til norske myndigheter om forholdet mellom offentlig tjenesteyting og statstøtte i 2013 og det ble nedsatt et lovutvalg, "Hjelmeng-utvalget", som skulle vurdere spørsmålene. Hjemeng-utvalget har vært sterkt kritisert fra flere hold og en ny runde i debatten om "Hjelmeng-utvalget" oppsto i mai 2019 da departementet (NFD) utpekte Oslo Economics til å utrede grensedragningen mellom næringsvirksomhet og offentlig tjenesteyting. Dette blir den fjerde utredningen på kort tid om dette emnet.
Det at Oslo Economics fikk oppdraget vakte litt oppsikt siden byrået i 2017, omtrent parallelt med Hjelmeng-utvalget, utredet samme tema for hovedorganisasjonen Virke. Den gang konkluderte Oslo Economics med at det kunne være samfunnsøkonomisk gunstig å overføre offentlig virksomhet utenom politi og andre myndighetsoppgaver til private aktører. Dette f.eks. uten å problematisere at i Norge befinner over halvparten av offentlig virksomhet seg på utdannings- og helseområdet.
Hjelmeng-utvalget vil privatisere
I Hjelmeng-utvalget gikk et flertall av medlemmene inn for at stat og kommune «som markedsaktør» må opptre på akkurat samme måte som en privat aktør. Det krever bl.a separate regnskaper, avkastning, skatt på overskudd og fullfordelte kostnader.
EU/EØS regelverket, som definerer hva det vil si å være markedsaktør, er dels så vagt og uklart at temaet dreier seg like mye om politikk som jus, og kanskje mest om samfunnsøkonomi: Hvordan sikre en god og jevnt fordelt behovsdekning på en effektiv måte ? Dette var foranledningen til at KS fant behov for å utarbeide en egen samfunnsøkonomisk analyse utover det Hjelmeng-utvalget foretok. KS sin utredning forelå i desember 2018.
KS sin utredning kritiserer Hjelmeng-utvalgets konklusjoner
Den utredning som KS innhentet er foretatt av BDO med hjelp av professorer i samfunnsøkonomi ved UiB, og konkluderte med at Hjelmeng-utvalgets flertallsforslag ville medføre tap av samfunnsøkonomisk effektivitet, men også at forslaget gikk klart lenger enn det EU/EØS-rettens regler om statsstøtte stiller krav om.
Det er EU/EØS rettens regler for statsstøtte som ligger bak diskusjonen om forholdet mellom «stat og marked». Den sentrale rettsregel (artikkel 61 i EØS-avtalen) tilsvarer den som ble etablert allerede på 1950-tallet som grunnlaget for frihandel i Europa. Siktemålet den gang var å forebygge at statsstøtte skulle etableres som proteksjonistisk virkemiddel. Tanken er at bruk av statsstøtte i enkeltland kan "motarbeide" den samhandel fellesskapet har fremmet ved nedbygging av toll og andre handelshindre.
Statlige subsidier kan skjerme for konkurranse
Statlige subsidier til privat virksomhet kan til dels ha liknende virkning som toll for å "skjerme" en bedrift fra konkurranse og verne nasjonale arbeidsplasser. Innen et frihandelsområde er det således behov for overnasjonale regler for den statsstøtte som kan påvirke samhandelen.
Siden tjenestevirksomhetens del av økonomien, over tid, langt overstiger industriens, har regelverk og rettspraksis blitt gitt økende anvendelse på annet enn handel med varer. Tjenestehandel har vært en viktig ambisjon i EU sitt arbeid med en mer integrert økonomi.
Markedslogikk og offentlig tjenestyting
Arbeidsdelingen mellom det offentlige og markedet er fastlagt uten spesielle regler for «statsstøtte» og offentlig virksomhet var opprinnelig forutsatt å falle utenfor EØS-avtalen. Men statlig eller annen form for kollektiv finansiering av offentlige tjenester har ut fra en markedslogikk gradvis blitt ansett som en mulig del av statsstøttebegrepet. Problemstillingen blir særlig aktualisert av at offentlig sektors organisering varierer så mye fra land til land. I Norge har stat og kommune, i likhet med øvrige nordiske land, et velutviklet velferdssystem og sammenlignet med andre land er offentlig sektor i Norge store på tjenesteyting og velferdsytelser. Ett element i dette er også at teknologi og mer utstrakt arbeidsdeling og innkjøp i økonomien, innebærer mer kompliserte grenseflater mellom næringer. Denne økende tendensen til innblanding fra overnasjonale organer har også skjedd ved at statsstøttereglenes opprinnelige krav til samhandelsvirkning i praksis har blitt svekket. Man har i økende grad definert «statlig støtte» som noe tvilsomt i seg selv uten å legge avgjørende vekt på den reelle grensekryssende betydning. Dette er også noe av bakgrunnen for ESAs henvendelse til Norge og foranledningen til opprettelsen av Hjelmeng-utvalget.
Regjeringens mandat ga føringer for privatisering
Når Hjelmeng-utvalget endte ut så vidt vidtgående i markedsretting som flertallet gjorde, kan det nok også forstås på bakgrunn av at oppdragsgiver så seg selv som næringsdepartement mer enn som et departement for statlig og kommunal tjenestyting. Mandatet utvalget fikk ble i departementets pressemelding (i juni 2016) lansert under overskriften «Vil øke konkurransen» og mandatet gikk dermed langt i å understøtte ESA s perspektiv i saken.
I 2017 var Oslo Economics svært opptatt av å følge opp et slikt budskap i jobben for Virke, jfr omtalen foran. De har forhåpentligvis oppdaget at det denne gang kreves en langt bredere og dypere innsikt og forståelse av spørsmålene, men det gjenstår å se om dette vil gjenspeile seg i utredningen som er bestilt.
Kilder:
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/vil-bedre-konkurransen/id2503853/
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post