Hans -Christian Gabrielsen hadde gjennom sitt liv bred erfaring med politiske streiker og i ulike roller, som deltager og ved å holde appell under markeringen, som politisk beslutningstager, som part i tvistesaker om lovligheten av politiske aksjoner, og som vitne i Arbeidsretten. I rollen som LO-leder var han svært bevisst at LO - som hovedorganisasjon - skal bruke dette verktøyet unntaksvis, og på en forsiktig måte.
Er du medlem av LO-advokatenes Facebook-gruppe? Takk for at du deler innlegg og inviterer dine Facebook-venner til gruppa!
For lavere organisasjonsledd, som forbund og klubber, så han det litt annerledes. Det er ikke like kraftfullt når et enkelt forbund eller avdeling går til politisk streik, og i mange sammenhenger kan en kortvarig utblåsing være mindre skadelig enn langvarig udetonert misnøye.
Hans-Christian visste at kraften i en politisk streik, på sitt beste, kunne føre til samfunnsmessige endringer, men også at det kunne bli et sløvt verktøy om det ble brukt i tide og utide. Han var særlig opptatt av at LO ikke skulle gjøres ansvarlig og ha varslingsplikt for beslutninger om politiske streiker som var tatt i andre organisasjonsledd.
I dette innlegget skal vi se på nasjonale regler for politiske demonstrasjonsaksjoner/streik.
Politiske demonstrasjonsstreiker er ikke lovregulert, men forankret bl.a. i Hovedavtalen LO-NHO og Arbeidsrettens praksis. Deltagelse i en politisk streik er frivillig. Den enkelte tar selv stilling til sin deltagelse, og det vil rettslig sett ikke oppstå spørsmål om noen utfører streikebryterarbeid under en politisk streik.
Allerede i ARD-1920-1 behandlet Arbeidsretten sin første sak om lovligheten av politisk demonstrasjonsstreik. Arbeidsretten viste til partenes fredsplikt og at ingen av partene var berettiget til i tariffperioden å anvende kampmidler «for å fremtvinge endringer i de ved overenskomsten ordnede arbeidsforhold». Aksjonen ble kjent rettmessig fordi den var rettet mot staten, og ikke mot egen arbeidsgiver, eller egne lønns- og arbeidsvilkår. Aksjonen var da ikke tariffstridig.
Dommen vakte liten begeistring i NHO (NAF):
«Det fantes en type streiker arbeidsgiverne ville bli kvitt. Det var streiker «av meget ondartet natur» mente NAF som tok spørsmålet om de politiske streiker opp i sin henvendelse til Stortinget i forbindelse med behandlingen av ny arbeidstvistlov»,
(Kilde: Arbeidsretten gjennom 100 år, side 151 med referanse til brev fra NAF til Odelstinget 8. mai 1925.)
I tillegg til at den politiske streik ikke må rette seg mot egne lønns- og arbeidsvilkår, er det en forutsetning at den politiske streik er kortvarig. På mange måter ligger dette litt i sakens natur - formålet med aksjonen er å demonstrere et politisk standpunkt, noe som forutsetningsvis må kunne gjennomføres innenfor rimelige tidsgrenser.
Enkelte juridiske forfattere - i første rekke Jan Fougner - har gått svært langt i å ville oppstille konkrete varighetsbegrensninger for politisk streik: «Det tillatelige vil antakelig være 1-2 timers varighet", se Norsk Arbeidsrett, Universitetsforlaget, side 575.
En slik påstand har ingen forankring i Hovedavtalen, etablert praksis eller dommer fra Arbeidsretten. I saker hvor Arbeidsretten har hatt merknader til varigheten av en politisk streik, har dette vært som ledd i vurderingen av hva som er formålet med aksjonen, jf. blant annet ARD-1970-65. Saken gjaldt en politisk streik som varte i 48 timer etter at det var truffet beslutning om tvungen lønnsnemnd. Arbeidsretten bemerket at streiken var egnet til å legge press på nemnda som skulle fastsette lønns- og arbeidsvilkårene, og bemerket "den omstendighet at streiken er gitt en varighet på hele to døgn forsterker inntrykket av at et slikt press fremstår som en nærliggende og reell mulighet".
Mange dommer fra Arbeidsretten nevner varigheten av den politiske streiken, men dommene gir ingen støtte til standpunktet om at det kan oppstilles en bestemt varighetsbegrensning. I noen saker har aksjonen også vært svært langvarig, uten at Arbeidsretten har hatt merknader til dette, se bl.a ARD-1976-23 (lovlig aksjon med to dagers varighet).
I andre tilfeller nevnes varigheten uten at det er klart hvilken betydning dette har hatt for vurderingen. I andre saker, som ARD-1976-96, varte den politiske streik i åtte timer og Arbeidsretten uttalte om lengden på streiken at den var "så kortvarig som det etter forholdene var mulig".
Dommen i ARD 1979-37 gjaldt en (varslet) streik mot bedrifter som bevilget penger til politiske partier. Arbeidsretten mente streiken i utgangspunktet ikke ville være i strid med fredsplikten, men bemerket, at "ved vurderingen og avgjørelsen av demonstrasjonsstreikers tariffrettslige uangripelighet er av betydning om streikene er kortvarige eller ikke". Det siste må nærmest leses som en advarende pekefinger.
En av de lengste politiske streiker som har vært gjennomført i Norge ble behandlet i ARD-1985-40 og gjaldt en 11 dagers streik mot driftsendringer i AS Sydvaranger. Den svært lange varighet og at det heller ikke var vedtatt noen tidsavgrensning, eller opphør for streiken, underbygget at aksjonen reelt var knyttet til egne lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidsretten bemerket også at streikens varighet gikk "langt utover det som har forekommet ved politiske streiker."
I ARD 1979-16 ble varigheten tillagt stor betydning, men aksjonen hadde i den saken vart i hele 16 dager "Det kan da etter rettens mening ikke anses tvilsomt at den streik som denne sak gjelder og som har varighet langt utover hva man tidligere har sett i forbindelse med demonstrasjonsstreiker som er anerkjent som lovlige, kommer i konflikt med den lov- og tariffestede fredsplikt".
Dommen i ARD-1984-85 har et særegent saksforhold og er - såvidt vi vet det - eneste eksempel i Arbeidsrettens praksis på politisk streik mot en dom avsagt av Arbeidsretten. Når det i tariffperioden ikke er adgang til å streike for egne lønns- og arbeidsvilkår, kan det ikke streikes mot en dom som fastslår hvilke arbeidsvilkår som gjelder. Arbeidsretten uttaler seg derfor nokså forsiktig når den nøyer seg med å bemerke at "12 timers streik er uvanlig og trenger saklig begrunnelse".
Dommene viser altså at varigheten kan være et moment ved helhetsvurderingen av formålet med aksjonen, og, mer unntaksvis, et selvstendig vilkår for demonstrasjonsstreikens tariffmessighet/lovlighet.
Noen konkret varighetsbegrensning, typisk at aksjonen ikke må overstige et bestemt antall timer, kan derimot ikke oppstilles. Det er ingen holdepunkter for dette. . Det fremgår også klart av dommen i ARD-2001-88 at Arbeidsretten understreker at det ikke kan oppstilles «absolutte grenser for varigheten». I dommen i ARD-2016-1 (avsnitt 50) gjentar Arbeidsretten at det ikke kan oppstilles noe varighetskrav for politiske streiker.
Det skal nevnes at NHO ved hovedavtaleforhandlingene i 2013 krevde at det skulle tariffestes en grense for demonstrasjonsstreiker på 2 timer. Kravet ble avvist av LO og NHO har senere ikke gjentatt kravet.
Det er på denne bakgrunn helt klart at det ikke kan oppstilles noen konkret varighetsbegrensning for politiske streiker.
Selv om det ikke kan oppstilles et konkret varighetskrav for politiske streiker, har det vært diskutert om det kan oppstilles et «forholdsmessighetskrav».
Den første saken hvor Arbeidsretten uttaler seg om dette er ARD-1976-23. Oslo kommune anførte i den saken at en politisk streik med varighet på to arbeidsdager, ville ramme arbeidsgiver unødig hardt. Arbeidsretten fant ikke å kunne legge vekt på dette og uttalte:
"Hvorvidt det var rimelig å iverksette streiken eller om de streikende burde ha gitt sin oppfatning uttrykk på andre måter ligger det utenfor Arbeidsrettens kompetanse å ta stilling til".
Dette må forstås slik at det i 1976 var en helt fremmed tanke for Arbeidsretten å prøve om aksjonen fremsto som rimelig eller forholdsmessig.
Denne tilnærmingen er i tråd med Arbeidsrettens syn på forholdsmessighetskrav ved prøving av sympatistreiker. Det er flere forskjeller mellom politisk streik og sympatiaksjoner, men den rettsoppfatning Arbeidsretten etablerte for politisk demonstrasjonsstreik, ble senere videreutviklet mht. sympatiaksjoner, se ARD-2013-12 avsnitt 53.
Arbeidsretten har også i senere dommer vært avvisende til å prøve om en sympatiaksjon er forholdsmessig, se f.eks. ARD 2010-15 (avsnitt 90) hvor det uttales at "det tradisjonelle utgangspunktet er at Arbeidsretten ikke prøver om sympatiaksjonen er rimelig eller formålstjenlig".
En dom ARD-1979-116 kunne tyde på at Arbeidsretten åpnet for en viss forholdsmessighetsprøving av politiske streiker. Saken gjaldt heismontører som hadde iverksatt en 14 dagers politisk streik. Varigheten av streiken og de streikekrav som ble fremsatt illustrerer langt på vei at Arbeidsretten sto overfor et misbruk av instituttet. Ett av streikekravene var bl.a. krav om at offentlig godkjente og installerte heiser, montert av danske elektrikere, måtte demonteres og rives. Arbeidsretten oppstilte ikke et strengt forholdsmessighetskrav, men bemerket at det må gjelde en begrensning for politiske streiker som kan føre til "helt uholdbare forhold i arbeidslivet".
Den tredje saken som har interesse, er dommen i ARD-2001-88 og gjaldt en varslet streik i Nordsjøen. Streiken skulle ha en varighet på 12 timer, og det ville ta inntil ytterligere 24 timer før de stengte oljebrønner ble gjenåpnet. I praksis ville dette innebære at olje og gass produksjon i Nordsjøen ville blitt stengt i 36 timer. Det var i hovedsak Statoil som ble rammet og de økonomiske virkningene av en slik streik for en enkelt bedrift ville savnet sidestykke hva politiske demonstrasjoner angår.
Arbeidsretten kom til at formålet med streiken isolert sett var forenlig med de alminnelige normer om fredspliktens rekkevidde, men streiken ble likevel kjent ulovlig. Arbeidsrettens begrunnelse er dels knyttet til varigheten av og ettervirkningen av streiken og dels til hensynet til arbeidsgiver som ville bli uforholdsmessig hardt rammet:
"Arbeidsretten bemerker at kravet til varighet på den ene side ikke kan stilles så strengt at arbeidstakerne ikke gis tilstrekkelig tid til å gjennomføre den politiske demonstrasjonen etter sin hensikt og forutsetninger".
På den annen side har kravet om kort varighet utvilsomt et grunnlag i hensynet til at arbeidsgiveren ikke skal bli unødig skadelidende. Som en konsekvens av dette må det ved rettmessighetsvurderingen etter rettens syn også ses hen til hvilke konsekvenser en demonstrasjonsaksjon har hatt eller kan få for arbeidsgiveren. Retten antar således at det er grunnlag for å stille krav om at det må være en viss forholdsmessighet mellom demonstrasjonsaksjonens varighet og dens virkninger.» (Vår understrekning)
Arbeidsretten sier altså at det gjelder "en viss forholdsmessighet"mht varigheten og virkningen av demonstrasjonsstreiken og at arbeidsgiver ikke må bli "unødig skadelidende". Om varigheten av streiken sies det i dommen at dette kravet "ikke kan stilles så strengt".Arbeidstakerne skal få "tilstrekkelig tid" til å gjennomføre demonstrasjonen etter "sin hensikt og forutsetninger". Det siste viser at det er opp til arbeidstakerne, vanligvis det enkelte forbund eller hovedorganisasjon, å fastlegge innholdet og rammen for den politiske demonstrasjonen.
Arbeidsretten vil med andre ord ikke overprøve organisasjonens vurdering, med mindre aksjonen er lagt opp slik at arbeidsgiver rammes unødig hardt på grunn av aksjonens lange varighet eller virkning.
Hovedavtalen LO- NHO § 3-14 har en bestemmelse om at demonstrasjonsstreiker skal forhåndsvarsles for å gi partene mulighet til å innrette seg slik at "aksjonen ikke griper inn i virksomhetens ordinære drift i større utstrekning enn nødvendig". Dette er en ren varslingsbestemmelse.
Ved hovedavtaleforhandlingene LO-NHO i 2013 krevde NHO – forgjeves - at det skulle tariffestes et generelt forholdsmessighetskrav ved sympatistreiker. Tilsvarende hovedavtalekrav er ikke fremmet for politiske demonstrasjonsstreiker.
Kravet om at arbeidsgiver ikke skal bli "unødig skadelidende" ligger nært opp til misbrukssituasjoner. En form for misbruk er at den politiske streik skaper "uholdbare forhold" i den enkelte bedrift eller i norsk arbeidsliv, slik Arbeidsretten uttrykte det i ARD-1984-85. I dette ligger også en begrensning for hva som er streikens legitime formål. Aagaard sier f.eks. at formålet med den politiske streik ikke kan være å skade bedriften. Selv om ingen dommer drøfter dette eksplisitt er skadehensikt ikke et legitimt formål og Arbeidsretten vil slå ned på misbruksituasjoner.
Den siste dommen av interesse er ARD-2016-1. I den saken anførte Spekter at Arbeidsrettens praksis åpner for en bred forholdsmessighetsvurdering. Det ble blant annet vist til at aksjonen påførte arbeidsgiver unødige ulemper, at NSB-konsernet hadde vært utsatt for politiske demonstrasjonsaksjoner tre ganger i løpet av ni måneder og at ønsket om publisitet ikke kunne begrunne varighet på tre timer mv.
Arbeidsretten gjentok formuleringen fra dommen i ARD-2001-88 om at det "gjelder en viss forholdsmessighet" for politiske streiker og fant enstemmig at streiken var innenfor det som er akseptert i nasjonal rettspraksis.
Et spørsmål Hans-Christian Gabrielsen var svært opptatt av, er at LO ikke skal stilles til ansvar ved å ha selvstendig varslingsplikt for politiske demonstrasjoner som forbund eller avdelinger vedtar å gjennomføre. Om LO har varslingsplikt i slike situasjoner har lenge vært et omtvistet tema og spørsmålet kom på spissen i Arbeidsrettens sak 30/2017.
NHO sitt søksmål mot LO hadde bakgrunn i at bygningsarbeiderforeningen ville gjennomføre en politisk streik (tidspunktet var 15.11.17). NHO mente LO hadde varslingsplikt og tok ut søksmål for Arbeidsretten. Før hovedforhandlingen inngikk LO og NHO forlik i saken, som på flere punkter avklarer innholdet i varslingsreglene i HA § 3–14.
Forliket innebærer enighet om at LO kun skal varsle NHO i de tilfeller hvor LO-sekretariatet beslutter politisk streik. Kravet om at beslutningen må tas av LO-sekretariatet innebærer at varslingsplikten ikke utløses om LO-leder, eller andre i LO, offentlig oppfordrer medlemmer eller forbund i LO til å slutte seg til aksjonen.
Forliket avklarer også at forbundene ikke har noen varslingsplikt til NHOs landsforeninger om politiske aksjoner, med mindre det er forbundet selv som treffer vedtak om, eller oppfordrer til, en politisk streik.
LO–NHO er videre enige om at andre ikke-tariffbundne parter ( typisk «LO-Oslo»), har full adgang til å oppfordre til, eller treffe vedtak om, politisk streik. Slike vedtak er en del av ytringsfriheten, men de klubber og forbund som eventuelt slutter seg til et slikt vedtak, skal da varsle sine respektive tariffmotparter.
Det er grunn til å nevne at LOs vedtekter, i motsetning til det som gjelder ved arbeidsnedleggelse i forbindelse med arbeidskamp og tariffrevisjoner, ikke har noe vilkår om at LO skal gi samtykke til, eller godkjenne en politisk streik i et forbund, eller klubb/avdeling.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
