"Det tekniske beregningsutvalget" er sammensatt av eksperter representerende de sentrale parter i lønnsdannelsen, finansdepartement og arbeidsdepartement.
Er du medlem av LO-advokatenes Facebook-gruppe? Takk for at du deler innlegg og inviterer dine Facebook-venner til gruppa!
I mars i år er det igjen tid for tariffoppgjør. For å være presis er det bare MELLOM-oppgjør. I motsetning til det HOVEDOPPGJØR som fant sted i fjor (som i andre år med partall, bl.a. 2020) er det kun en justering av lønn som er tema, om ikke annet er avtalt.
Fordi håndtering av lønns- og prisutvikling er en så sentral komponent i økonomisk politikk, kan mellomoppgjørene få like stor oppmerksomhet som et hovedoppgjør. En grunn er at mellom-oppgjørene som regel er såkalte samordnede oppgjør. Det vil si at henholdsvis LO og NHO i privat sektor forhandler samlet som hovedorganisasjoner på vegne av «alle» forbund og bransjer.
Fra det juridiske fagområdet kjenner vi viktige institusjoner for norsk arbeidslivs virkemåte som Arbeidsretten og Riksmekleren. En tredje slik institusjon er «Det tekniske beregningsutvalget» for inntektsoppgjørene, ofte forkortet til TBU.
Det er sammensatt av eksperter representerende de sentrale parter i lønnsdannelsen, finansdepartement og arbeidsdepartement.
Mens Arbeidsretten er den institusjon som forvalter juss omkring de enkelte kollektive avtaler i den løpende hverdagen, er TBUs rolle knyttet til revisjonen og fornyelsen av disse avtalene hvert annet år, i tillegg til mellomoppgjøret, som nevnt foran.
LO er også i hverdagen part sammen med forbundene overfor arbeidsgivere over det brede spekter av arbeidslivet. Andre hovedorganisasjoner har en rolle først og fremst i statlig og kommunalsektor, mens det ellers er mer yrkesmessig eller lokalt basert.
TBUs langsiktige sentrale posisjon hviler på at lønnsdannelsen i Norge foregår mer koordinert og samlet enn i noe annet land. De nærmeste paralleller er å finne i andre nordiske land og ellers kanskje bare i Tyskland og Østerrike. Men selv i disse landene har hovedorganisasjonene en mindre rolle i lønnsdannelsen enn det LO har hos oss.
Skiftende regjeringer ser dialog med partene i arbeidsmarkedet som en viktig mulighet til samarbeid om den økonomiske politikken. Det gjør at også andre organisasjoner enn LO og NHO ser seg tjent med å delta.
TBUs funksjon bidrar til kontaktflate mot politiske myndigheter og gir tilgang til viktige kompetansemiljøer i Statistisk sentralbyrå, samt viktige departementer.
TBUs praktiske rolle ligger i å samle partene i arbeidslivet om et felles datagrunnlag og en mest mulig felles forståelse av situasjonen i norsk økonomi og arbeidsliv som bakgrunn for lønnsforhandlingene. Forhandlinger glir gjerne bedre når unødig uenighet om tallgrunnlag og virkelighetsforståelse er ryddet av veien på forhånd.
Sentralt innhold i de faste rapporter som lages er tall for pris- og lønnsutvikling og andre forhold av betydning for arbeid og inntekt. Fordelingen mellom arbeid og kapital analyseres og likeledes fordelingen mellom ulike grupper arbeidstakere og inntektsgrupper.
I hele TBUs historie har utvalgets leder kommet fra SSB. Utvalgets arbeid hviler også tungt på SSB som sekretariatsressurs i samspill med viktige departementer.
Den status og legitimitet Forskningsavdelingen i SSB har som premissleverandør både overfor regjering og storting når det gjelder makroøkonomisk analyse og økonomisk politikk er noe som har betydning for trepartssamarbeidet utover lønnsdannelsen.
Den mest sentrale rapporten i utvalgets arbeid forberedes hvert år i løpet av noen hektiske uker i forkant av lønnsforhandlingene. LOs sentrale rolle kommer til uttrykk ved at rapporten ferdigstilles til LOs faste representantskapsmøte i midten av februar hvert år. Det legges vekt på enstemmighet i rapportene, og dissenser forekommer nesten aldri.
TBU springer ut av det som kalles Regjeringens kontaktutvalg for inntektsoppgjørene. Dette er det øverste organ for trepartssamarbeidet om økonomi og arbeidsliv.
Dette ble etablert i 1962 av regjeringen med Einar Gerhardsen som statsminister og har overlevd alle typer regjeringer i Norge. I dette utvalget møter regjeringen partene i arbeidslivet, gjerne i forbindelse med sentrale begivenheter for norsk økonomi, som fremleggelse av statsbudsjett og forberedelser til lønnsforhandlinger.
Arbeidsdepartementet fikk til utvalgets 50 års jubileum i 2017 utarbeidet en bok om dets historie, kalt «Modellbyggere». Den betegnelsen henspiller på at den foran beskrevne samordnede eller koordinert lønnsdannelse har vært en viktig bidragende faktor i det vi kaller den «nordiske modellen».
Den enkelte tariffavtale kan gjelde alt fra et par arbeidstakere helt opp til de store nasjonale tariffavtalene. De er disse som er nærmest enkeltarbeidstakernes hverdag og forvalter av deres trygghet og rettigheter.
Det er når det oppstår konflikt eller uklarhet om slike avtaler at Arbeidsretten og kollektiv arbeidsrett har en viktig rolle. Det kan også skje i forbindelse med de nasjonale lønnsforhandlinger der juridiske mekanismer kommer til anvendelse ved den av Arbeidstvistloven påbudte mekling og eventuelt en senere konflikt knyttet til hoved- eller mellomoppgjør.
At brede hovedorganisasjoner forhandler er uvanlig internasjonalt. Der skjer kollektive forhandlinger enten lokalt (typisk USA og Storbritannia) eller på bransjeplan.
I Norge er det tradisjon for at alle avtaler i arbeidslivet er parallelle i tid og varighet; som oftest gjeldende fra april og mai. LO-NHO –området er tradisjonelt først ("Frontfaget") med start i mars; så følger gjerne varehandelen og andre i privat sektor. Dernest følger forhandlingene for stat og kommune i april-mai. De har da fått en "mal" for lønnsutviklingen gjennom løsningen for frontfaget.
Det er bred faglig og politisk enighet om at koordinert samarbeid om lønnsoppgjør mellom regjering og arbeidslivets parter er viktig for å unngå et uheldig kappløp mellom priser og lønninger og mellom ulike arbeidstakergrupper. Når en kan samordne lønnsforhandlingene, kan en lettere sikre samsvar mellom lønnsnivå og lønnsevne i næringslivet.
Vår form for lønnsdannelse har linjer langt tilbake i tid; bl.a til etableringen av Arbeidstvistloven i 1915 og Hovedavtalen i 1935 mellom LO og NAF (tilsvarer nå NHO). Etter mange år med høyt konfliktnivå ble det etablert enighet på tre grunnleggende punkter mellom hovedorganisasjonene.
· Arbeidstakeres rett til å organisere seg og inngå kollektive avtaler
· Fredsplikten som skulle gi bedriftene «ro» i avtaleperioden
· En egen domstol til å løse rettstvister; Arbeidsretten
Disse prinsippene er fortsatt gjeldende og er bærebjelkene i vårt tariffavtalesystem.
Et dokumentasjonstips er video i NRK s arkiv der Harald Eie omtaler lønnsoppgjør, linket her.
Et lesetips er:
Inntektspolitikken og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, av Ådne Cappelen i Samfunnsøkonomomen nr.1 2018 , linket her.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
