For at en sykdom skal gi rett til yrkesskadedekning etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven må de spesielle årsaksreglene i folketrygdloven § 13-4 være oppfylt. Bestemmelsen er av enkelte blitt forstått slik at den oppstiller et skjerpet beviskrav, men det er en misforståelse.
Er du medlem av LO-advokatenes Facebook-gruppe? Takk for at du deler innlegg og inviterer dine Facebook-venner til gruppa!
Folketrygdloven § 13-4 oppstiller fire kriterier som alle må være oppfylt for at kravet til årsakssammenheng kan anses oppfylt:
Sykdom som angitt i forskriftene skal godkjennes som yrkesskade dersom:
a) sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle,
b) vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet,
c) symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, og
d) det ikke er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene
Utover disse vilkårene er det ikke ytterligere krav for å konstatere årsakssammenheng. (Høyesteretts dom i Rt. 2013 side 1642)
Bestemmelsen oppstiller ikke et skjerpet beviskrav. Tvert imot oppstiller lovbestemmelsen en "presumsjonsregel" - antakelse om at noe fremstår som mer sannsynlig dersom det ikke er ført bevis for det motsatte. Det betyr at årsakskravet skal anses oppfylt dersom de fire kriteriene er oppfylt.
I dommen inntatt i Rt. 2012 side 929 tar Høyesterett stilling til forståelsen av § 13-4, annet ledd bokstav a. Trygderetten og lagmannsretten hadde oppstilt et krav om sannsynlighetsovervekt for at sykdommen skyldes den aktuelle påvirkningen. Høyesterett fant at dette var en uriktig forståelse (avsnitt 37). Det er tilstrekkelig at sykdommen i det konkrete tilfelle kan være forårsaket av den aktuelle påvirkningen på jobb.
Av dommen fremgår også at det ikke kan kreves at det foreligger forskningsresultater som viser sammenheng mellom eksponeringen og sykdommen. Det samme må kunne legges til grunn for kriteriet i § 13-4, annet ledd b. I saken for Høyesterett, Rt 2013 side 1642 hadde lagmannsretten kommet til at vilkåret i b var oppfylt og anken over denne delen av dommen ble ikke tillatt fremmet for Høyesterett.
Av lagmannsrettens dom fremgår det at det ikke forelå vitenskapelig dokumentasjon for når den aktuelle eksponeringen kunne føre til sykdom. Lagmannsretten fant likevel at vilkåret i § 13-4, annet ledd b) var oppfylt. Det kan altså ikke oppstilles krav om at det foreligger forskning eller vitenskapelig dokumentasjon på eksponeringsnivået for at årsakskravet skal være oppfylt.
Det er nokså vanlig i medisinske miljøer å operere med et sannsynlighetskrav som ligger langt over det juridiske for å konkludere med årsakssammenheng. I medisinske miljøer vil man normalt ikke konkludere med årsakssammenheng med mindre dette kan underbygges av vitenskapelige undersøkelser. Forskjellen på det medisinske og juridiske årsaksbegrep fører ofte til at spesialisterklæringer konkluderes med at delvilkårene i § 13-4, annet ledd ikke er oppfylt.
I mange saker ser vi også at NAV legger til grunn den medisinsk sakkyndige vurdering uten å gjøre en selvstendig juridisk vurdering. Da kan resultatet bli feil, og medlemmet kan lide store økonomiske tap.