- Det er rom for et godt og solid lønnsoppgjør!

Det sa LO-leder Peggy Hessen Følsvik på LOs representantskapsmøte 20. februar.

- Her kan du følge møtet direkte

Her kan du lese hele talen:

Kamerater, gode representantskap!

Det er få ting som slår å høre klangen av et hundretalls tillitsvalgte som synger! Klokkereint som et arbeiderkor på 1. mai. Gode arbeidersanger har en kraft og et budskap som kan mobilisere. Akkurat som den vi nettopp har sunget.

«Vi har gått under faner og flagg på en lang vei fra natt imot dag», sang dere.  Og så videre: «Hån og spott har vi tålt, men når styrke ble målt var vi sterkest - vi kjempet i lag.»

Det siste er hele grunnen til at LO ble stiftet for snart 125 år siden: For vi står faktisk sterkest, når vi kjemper i lag. Det ligger i vedtektene våre og har gjort det helt siden starten.

Da LO ble stiftet i 1899 var punkt nummer to, etter at vi skulle samle forbundene under én paraply at LO på en planmessig måte skulle støtte de enkelte forbundene som ikke ved egen hjelp maktet å føre en godkjent kamp.

Vi skulle stå sammen, særlig når det kom til konflikt. Det har vi gjort siden og det viste fjorårets streik med all tydelighet.

Vi sto sammen, vi kjempet og vi vant! En historisk streik som ga et historisk resultat. Kampviljen, samholdet og fellesskapet vi så da, var betryggende.

Fordi:

Vi så LO-organiserte på tvers av forbund og bransjer stå sammen om et felles krav. For en rettferdig lønn og mindre forskjeller.

Arbeidsgiverne sa den gangen at det var en unødvendig streik. Det er jeg helt uenig i. Den var helt nødvendig.

Den viste at vårt fellesskap er sterkt. Denne styrken bruker vi når vi skal løfte i flokk, for å løfte hele flokken. Hele laget. Og det virker.

Jeg har sagt dette før, og jeg sier det igjen. Det den streiken viste var at de med den største kampkraften tok kampen for de som ikke har den samme styrken.

Streiken viste solidariteten og samholdet i vår flokk. Og kamerater. Vi er klare til å ta kampen nok en gang.

Vi er beredt til å ta en streik for å få det som er rettferdig, det som er rett!

• Vi skal ha vår del av kaka
• Og en rettferdig fordeling!

For det er faktisk rom for et godt og solid lønnsoppgjør. Eksportinntektene er historisk høye og industrien har gode tider.

Da skal de som har vært med på å skape disse verdiene, LOs medlemmer, ha sin del av verdiskapningen.

Kjære representantskap!

Det er akkurat det den norske modellen handler om.

Industrien som konkurrerer direkte med utlandet forhandler lønn først. Og så følger resten av arbeidslivet den lønnsveksten de har blitt enige om. På den måten kan vi holde ledigheten lav uten å ramme industriens evne til å konkurrere.

Samtidig sørger vi for at sektorer som i andre land sakker akterut, som offentlig sektor eller servicenæringene, også får dra nytte av den store verdiskapingen som skjer i industrien.

Det er viktig å skape en grunnleggende forståelse for disse mekanismene.

Det er flere grunner til det.

For som vi sang i sted: «Nå gjelder det mere enn før! For hvis samholdet rakner og dør, venter fiender nok som vil splitte vår flokk.»

Det er kanskje ikke bare fiender, men det er nok av aktører i det norske arbeidslivet som ønsker å ramme frontfagsmodellen midtskips.

Som ønsker en politikk som til slutt vil føre til alles kamp mot alle, som vil føre til at de som står aller sterkest i norsk arbeidsliv er de som vil stikke av med mest.

Som vil føre til større forskjeller!

Det var grunnen til at vi ba om et nytt Holden-utvalg: for å dokumentere og vise sammenhengen mellom den norske lønnsdannelsen og inflasjonen, og samspillet med den økonomiske politikken.

Nå har vi fått utvalgets rapport. Der sies det at vår lønnsdannelse «motvirker at lønns- og prisspiraler får feste» og «minsker behovet for innstramming i den økonomiske politikken». 

Og «når opphavet til prisveksten ligger i utlandet, er det viktig at den økonomiske politikken praktiseres fleksibelt og framoverskuende slik at de tilbakevendende egenskapene som skjer gjennom lønnsdannelsen, får tid til å virke.» 

Klarere kan ikke et offentlig utvalg si at det ikke er lønnsveksten som har skylda for prisstigningen når den kommer fra utlandet.

Dermed fikk vi også motbevist at det gode lønnsoppgjøret i fjor var skyld i prisveksten vi har sett det siste halvannet året.

En prisvekst som i all hovedsak skyldes utenlandsk inflasjon.

Det er nok av økonomer som hevder at det er norske arbeidstakeres alt for gode lønnsoppgjør har skylda for renteoppgangen.

Det vi kaller for lønns-pris-spiraler.

Da vil jeg bare minne om hva rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget dokumenterte før helga. At en gjennomsnittlig arbeidstaker i Norge fikk en nedgang i reallønn på 0,2 prosent.

Og at lønnsforskjellene de siste ti årene har vokst. Men i fjor ble bildet litt snudd litt på holdet sammenlignet med hva vi har vært vant til tidligere år.

For mens de høytlønte de siste årene har dratt fra, i 2022 var det enkelte ledergrupper som fikk over 20 prosent lønnsvekst.

Skjedde faktisk det motsatte i fjor. Da var det lønningene til de gruppene med dårligst råd som økte ganske kraftig.

Det synes jeg vi kan være litt stolte av.

For de lavest lønte arbeidstakerne sikret vi faktisk reallønnsvekst i fjor!

Så hører det med til historien at en del av disse er uorganiserte, men når LO prioriterer lavlønn, som vi gjorde med streiken i fjor, så legger det normen for resten av samfunnet.

Hvem sier at det ikke nytter å streike!

Vi må huske det at folk kjøper melk og brød for kroner og øre, ikke for prosenter. Det mest rettferdige er at folk får økt lønnen i kroner. Derfor forhandler LO alltid lønnstillegg i kroner og øre.

Når vi også krever tillegg for lavtlønte bidrar dette til å sikre mindre forskjeller mellom folk.

Det er et stort gjennomslag for LO! Husk hva vi streiket for i fjor: For en rettferdig lønn og mindre forskjeller. Mindre forskjeller har det blitt, og enda mindre forskjeller skal det bli.

Kjære representantskap

Vi lever i usikre og tragiske tider. De forferdelige krigene i Ukraina og Gaza ryster. Det er en brutalitet vi knapt har sett maken til.

Det sender sjokkbølger langt inn i vår egen trygge verden. Mange kjenner på en uro, som er helt uvant.

Det påvirker også det vi diskuterer her i dag. De siste årene har det vært en uvanlig stor usikkerhet om den økonomiske utviklingen.

Det har vært uvanlig vanskelig å anslå hvor stor prisveksten kommer til å bli.

Det er det også i år.

I urolige tider ser vi ofte at ulikheten øker. At det blir større økonomiske forskjeller!

Da må vi ikke glemme at det å redusere forskjeller. Det ligger helt i kjernen av LOs politikk. Det er selve DNAet vårt.

Enten det handler om billigere barnehage og billigere SFO, gratis utdanning på alle nivåer, eller et helsevesen som behandler deg uansett størrelsen på lommeboka.

Alt det vi driver med – fra lønnsforhandlinger til fordelingspolitikk og rentekritikk, til arbeidsmiljø og kamp mot sosial dumping, handler om å redusere forskjeller.

Og når vi da får bekreftet at det nytter å streike for det vi kjemper for, ja da mener jeg at det fortjener en applaus!

Dere

Et tariffoppgjør handler ikke bare om kroner og øre. Det er en mulighet til å se på alle sider ved tariffavtalene. Alt er på bordet, det meste kan forhandles om. Det kan være arbeidstid, det kan være arbeidstøy eller det kan være arbeidsmiljø.

Og det kan være pensjon.

Pensjon er ikke en mild gave fra en gavmild arbeidsgiver. Pensjon er lønn det. Det er noe vi har tjent oss opp rett til gjennom et langt arbeidsliv.

Det var noe av det aller viktigste for fagforeningene da de ble stiftet å jobbe for å sikre sine medlemmer også i alderdommen. Tjenestepensjoner, folketrygden. Alt er kjempet frem av fremsynte tillitsvalgte.

For LO er det sentralt at pensjonssystemet er både sosialt og økonomisk bærekraftige. Selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom økt levealder og økt arbeidsdyktig alder vil vi jobbe for et arbeidsliv hvor flere kan og ønsker å jobbe lenger.

Senere avgang og kombinasjonen av arbeid og pensjon styrker velferdsstatens bærekraft og arbeidsfolks økonomi. Samtidig er det noen som ikke kan stå lenge i arbeidslivet, enten fordi de er slitne eller fordi de mister jobben i sen alder og det ikke er mulig å finne ny jobb.

Slitere må også i framtiden få muligheten til å gå av tidligere med et akseptabelt pensjonsnivå. Sliterordningen vår, som vi forhandlet frem i 2018, gir større mulighet for de som jobber i tariffbedrift, og får AFP, til å gå av tidlig om de har behov for det.

Disse ordningene må være rettferdige, det må være bærekraftige og de må gjelde så mange som overhodet mulig.

Det er derfor LO ønsker å forbedre AFP-ordningen og det er derfor vi, og bare vi, krever en sliterordning i Folketrygden som på tilsvarende måte sikrer alle slitere en mulighet til å kunne gå av tidlig.

Det handler om rettferdighet, det handler om likhet og det handler om forutsigbarhet. At ingen skal stå igjen etter et langt arbeidsliv, uten å få noe igjen for det.

Men, kjære representantskap

Det er en ting til som er viktig når vi diskuterer pensjon. Noe som ikke handler om nivå eller alder. Nemlig at folk skal kunne stå i jobb helt til pensjonsalder.

Det gjelder uavhengig av om man går av med pensjon. Derfor krever LO en sliterordning og vi vil ikke akseptere en økning av aldersgrensene uten at en sliterordning er på plass.

Derfor mener LO også at det er behov for et mer inkluderende arbeidsliv. Det krever en langt større innsats fra myndighetene og fra partene i arbeidslivet for at folk skal kunne stå lengre i arbeid.

Det må legges til rette for forlenget arbeidsliv, at seniorenes kompetanse anerkjennes og brukes på en god måte med gode muligheter for utvikling og at det blir lettere for seniorene å få jobb.

Kravene til kompetanse øker i hele arbeidslivet som følge av digitalisering, grønt skifte og aldrende befolkning.

Da jeg var i kontaktutvalget tidligere denne uken, la jeg vekt nettopp på det. Vi har sagt at vi trenger en kompetansereform for etter- og videreopplæring.

For meg er det sentralt at den favner alle de som er i arbeidslivet, Det handler om å hindre frafall og få flere inn i jobb, rustet for det kompetanseintensive norske arbeidslivet.

Arbeidslivet endrer seg raskere enn noensinne, og vi må være i forkant av den utviklingen.

Derfor mener vi at arbeidsgiverne må planlegge for at ansatte får kompetanseheving, og hindre at økte kompetansebehov fører til stor utskifting av ansatte, slik vi har sett flere steder.

Kompetansekravene i arbeidslivet blir stadig høyere, men vi har samtidig flere hundre tusen voksne uten fullført videregående opplæring.

Bare på det siste året har vi forstått hvor store konsekvenser kunstig intelligens kan få for arbeidslivet. Samtidig skal vi omstille oss til et mer klimavennlig samfunn.

Begge deler innebærer store omstillinger. Ikke bare av samfunn og bedrifter, men av folk.

Samtidig må vi ikke glemme at bak ordet «omstilling» ligger enkeltskjebner. Ansatte som frykter å måtte slutte i jobben. Familier som får tilværelsen snudd på hodet.

Vi kan ikke gjemme oss bak retorikk. Vi trenger handling. Derfor mener LO at omstillingen må være rettferdig, og et sentralt element i det er kompetanse.

Her må myndigheter og det organiserte arbeidslivet bidra. Blant utfordringene er å skape rommet for læring i arbeidstiden uten tap av inntekt. 

Vi trenger et trepartssamarbeid for å få en god reform på plass. LOs krav i årets lønnsoppgjør kommer til å reflektere dette!

Kamerater!

«Du skal synge, men aldri i moll! Du skal kjempe, men aldri med vold!» sang dere i sted. «Tusener støtter vår sak så vær stolt og stå rak! Ta hverandre i handa - og hold».

Det er en tekst som betyr mye for vår bevegelse. Den forteller en historie om kamp, for et samfunn med mindre forskjeller og en mer rettferdig fordeling.

Det har vi gjort gjennom våre aller viktigste verktøy: Tariffavtalene!

Landsdekkende tariffavtaler og forhandlinger på sentralt nivå, legger til rette for samordning i lønnsdannelsen gjennom frontfagsmodellen.

Dette har gitt stor gevinst for samfunnet og for arbeidstakerne. Det innebærer at alle grupper drar nytte av frontfagets og LOs forhandlingsmakt, og dermed en lønnsutvikling på linje med produktivitetsveksten i frontfaget.

Uten frontfagsmodellen er det ikke gitt at lønnsutviklingen i andre områder hadde vært like god og heller ikke at fagforeningene hadde vært like sterke som de er i dag.

Derfor mener jeg at vi kan slå oss på brystet og si at vi har endret Norge. Ett tariffoppgjør av gangen. Det skal vi fortsette med. Sammen.

Kjære representantskap!

Vi har hatt en historisk høy prisstigning, og en historisk aggressiv renteøkning. Tilbakemeldingene vi har fått er krystallklare:

Etter år med høy inflasjon og et stadig tøffere rentenivå er økte lønninger det aller viktigste for våre medlemmer.

Kravet er at lønningene må øke mer enn prisveksten. Kravet er økt kjøpekraft.

Det er klart at mange av våre medlemmer setter sin lit til et solid lønnsoppgjør. Og det blir vår oppgave å ikke skuffe dem.

Som følge sekretariatets innstilling ber vi om tilslutning til at oppgjøret gjennomføres forbundsvist.

Med dette legger jeg frem sekretariatets forslag til tariffpolitisk uttalelse for hovedoppgjøret i 2024.

Tusen takk for meg!