Spørsmål og svar om lønnsoppgjøret

Årlig møtes enten LO og NHO eller LOs forbund og NHOs landsforeninger, til sentrale lønnsforhandlinger. Det er det som kalles et tariffoppgjør, og det er her det avgjøres hvor mye norske arbeidstakere skal få i lønnstillegg hvert år. LO eller LOs forbund forhandler på vegne av arbeidstakerne, mens NHO eller NHOs landsforeninger representerer arbeidsgiversiden.

Annethvert år er det såkalt mellomoppgjør, hvor partene kun forhandler om lønn. De årene man forhandler om både lønn og regulering av andre rettigheter i tariffavtalene kalles hovedoppgjør, og gjennomføres også annethvert år. Lønnsoppgjøret i 2025 er et mellomoppgjør.  

LO og NHO forhandler om lønna til de som jobber i NHOs medlemsbedrifter, men alle arbeidstakere i Norge omfattes av resultatene i lønnsoppgjøret. Måten vi forhandler lønn på i Norge kalles frontfagsmodellen og den påvirker lønnsutviklingen til ansatte i både privat og offentlig sektor. Det LO og NHO blir enige om danner grunnlaget for lønnsutviklingen i samfunnet for øvrig.

LO kjemper for at Norge skal være et likestilt samfunn med små forskjeller, høy yrkesdeltakelse, få arbeidsledige, gode offentlige velferdsordninger og at for Norge skal fortsette å ha arbeidsplasser og bedrifter med høy grad av omstillingsevne og innovasjon, som er i stand til å hevde seg på verdensmarkedet. På den måten sikres norske arbeidsplasser over tid, samtidig som norske arbeidstakere kan leve trygge og gode liv.

• Alle skal ha ei lønn å leve av, og LO er opptatt av at alle ansatte skal få sin del av kaka i form av økt kjøpekraft. Det gjøres best gjennom felles lønnsoppgjør.
• Sikre arbeidstakernes del av verdiskapingen og gjenopprette balanser der skjevhet har oppstått over tid.
• Videreføre og styrke frontfagsmodellen og en samordnet lønnsdannelse.
• Prioritere lavlønnsgrupper og likelønn i tariffoppgjørene.

Lønnsandelen, altså andelen av overskuddet som bedriftene bruker på å betale lønn til de ansatte, sier noe om hvor mye av verdiskapingen som har gått til eierne. Resten av overskuddet, etter at arbeidstakerne har fått utbetalt lønna si, sitter bedriftseierne igjen med. Historisk sett har lønnsandelen ligget over 80 prosent i Norge. LO kjemper for at lønnsandelen skal være så høy som mulig fordi det innebærer at mest mulig av verdiskapingen i Norge fordeles rettferdig mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Alternativet til en høy lønnsandel er at en mindre del av overskuddet blir igjen hos arbeidstakerne, og istedenfor fordeles i form av høyere lederlønninger og bonuser, eller økte overskudd til bedriftseierne. Dette er det viktig for LO å jobbe for å motvirke, fordi en lav lønnsandel fører til større forskjeller mellom folk.  

Lønnveksten din sier hvor mye årslønna di går opp fra et kalenderår til et annet. I forbindelse med lønnsoppgjøret oppgis lønnsvekst som regel i prosentandel. Lønnsvekst er ikke det samme som reell lønnsvekst, såkalt reallønnsvekst.  

Reallønna di forteller hvor mye lønna si faktisk har økt, når man sammenlikner lønnsveksten med hvor mye prisene på varer og tjenester har økt i den samme perioden. Dersom prisene prosentvis har økt mer enn lønna di økte i samme periode, betyr det faktisk at du har fått dårligere råd i praksis.

Både i 2023 og 2024 sikret LO historisk gode lønnsoppgjør for norske arbeidstakere og reallønnsvekst. Reallønnsvekst er også et viktig mål for LO å sikre i lønnsoppgjøret i 2025.

Lønnsandelen, altså andelen av overskuddet som bedriftene bruker på å betale lønn til de ansatte, har falt de siste årene. Det betyr at bedriftseierne har sittet igjen med en støtte del av verdiskapingen, framfor å fordele den prosenten det har vært tradisjon for med de ansatte, i form av økte lønninger. I 2024 sørget et historisk godt lønnsoppgjør for å snu denne trenden, vi er enda ikke tilbake til en mer rettferdig fordeling av bedriftenes overskudd. Derfor er det viktig at denne trenden får fortsette i årets lønnsoppgjør. LO krever økt kjøpekraft for norske arbeidstakere. I tillegg kjemper LO for å prioritere en solidarisk og rettferdig lønnspolitikk som motvirker lavlønn og prioriterer likelønn.

Nå går startskuddet for årets lønnsoppgjør, og LO krever økt kjøpekraft for norske arbeidstakere i både privat og offentlig sektor. Dette kravet er det flere gode grunner til at LO stiller:

• Lønnsandelen har gått betraktelig ned de seneste årene. Historisk har bedriftenes lønnsandel ligget på rundt 81 prosent. Men fra 2019 har arbeidstakernes lønnsandel falt til litt over 70 prosent. Dette betyr at andelen av verdiskapingen som har gått til arbeidsgiverne har økt betydelig de siste fire årene. Det er uholdbart i lengden og undergraver frontfagsmodellen.
• Hele laget skal med. I tillegg til økt kjøpekraft gjennom generelle tillegg har LOs representantskap samlet seg om at LO «særlig vil prioritere en solidarisk og rettferdig lønnspolitikk som motvirker lavlønn og prioriterer likelønn».
• Samtidig er det urolige tider. LOs lønnskrav tar derfor høyde for at bedriftene fortsatt skal kunne håndtere både uro og behov for omstilling.
• Samtidig må det være et spleiselag: Det er ikke utelukkende arbeidstakerne som skal betale for dette. Denne ansvarligheten fra LO sin side hviler på en dyp anerkjennelse av frontfagsmodellen som svært gunstig for norsk økonomi, norske arbeidstakere og norsk industri. Det hviler også på en tillit til at overskuddene som eierne blir sittende igjen med skal gå til nødvendige reinvesteringer – ikke til lederbonuser og ekstraordinære utbytter til eierne.
• Lønnsoppgjøret kan ikke, og skal ikke, ta ansvaret for den økonomiske politikken. Det er renta som må bære ansvaret for bråstopp i boligbygging og krise i byggenæringen. Den rentepolitikken har NHO applaudert og kan ikke belastes lønnsoppgjøret. Det er industrien som setter normen i lønnsoppgjørene. Det er ikke hotellene eller byggenæringen. I modellen vår har lønnsdannelsen ansvaret for industriens konkurranseevne og den økonomiske politikken må ivareta behovene til øvrig nærings- og arbeidsliv.

LOs krav for 2025 ble vedtatt 18. februar: «Lønnsomheten i industrien er svært god. I tråd med frontfagsmodellen er hovedkravet for lønn derfor økt kjøpekraft gjennom generelle tillegg og heving av overenskomstenes lønnssatser. Høy levekostnadsvekst gjennom en årrekke innebærer at vi gjennom kravene særlig vil prioritere en solidarisk og rettferdig lønnspolitikk som motvirker lavlønn og prioriterer likelønn.» Eller som LO-leder Peggy Hessen Følsvik oppsummerte det fra scenen da LOs inntektspolitiske uttalelse var vedtatt: – Vi skal ha vår del av kaka. Så enkelt er det.

Hele LOs inntektspolitiske uttalelse finner du her.

Måten vi forhandler lønn på i Norge kalles frontfagsmodellen og den påvirker lønnsutviklingen til ansatte i både privat og offentlig sektor. Modellen gir oss store gevinster, og er selve kjernen i den norske modellen.  

Mer om hvordan den fungerer, og hvorfor denne særnorske modellen er så viktig, kan du lese mer om i denne artikkelen: Slik gjennomføres lønnsforhandlinger i Norge.

I partallsår er det såkalte hovedoppgjør, hvor man forhandler om både lønnsregulering og regulering av alle andre bestemmelser i tariffavtalene. I oddetallsår – som i år – er det såkalt mellomoppgjør, hvor partene kun forhandler om lønnsreguleringer. 

Forhandlingene gjennomføres enten samordnet – hvor LO og NHO forhandler sentralt – eller forbundsvist, hvor LOs forbund forhandler med sin arbeidsgivermotpart i privat eller offentlig sektor. Det er LOs representantskap som avgjør om oppgjøret skal være samordnet eller forbundsvist. 

Andelen av overskuddet som bedriftene bruker på å betale lønn til de ansatte kalles lønnsandel. Det resterende overskuddet sitter bedriftseierne igjen med og kan bruke til å betale høyere lederlønninger eller bonuser. Derfor kjemper LO for en høy lønnsandel, som bidrar til en rettferdig fordeling av overskuddet mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne, som samtidig sørger for at forskjellene mellom folk i Norge ikke øker.

Historisk sett har lønnsandelen ligger på 81 prosent i snitt, helt siden 1970. Men i 2022 sank den imidlertid plutselig, til 72,9 prosent. Også de neste to årene gikk lønnsandelen ytterligere ned, til rekordsvake 71 prosent i 2023 og 72,2 prosent i 2024.  Det betyr at bedriftseierne satt igjen med en betydelig større andel av overskuddet sammenliknet med lønnsveksten arbeidstakerne fikk i samme periode.