Blir det flere løsarbeidere?

Denne artikkelen ble først publisert i Rogalands Avis/Dagsavisen.

Etter mye intern debatt og to runder i sekretariatet hadde LO endt opp med å kreve «stramme betingelser og nei til privat formidling». Ett av LOs krav var at innleie bare skulle tillates når det var for å erstatte navngitte personer som hadde midlertidig fravær, et annet var en godkjenningsordning for byråene som skulle leie ut arbeidskraft. Kravene ble ikke tatt til følge. «Historien og framtida får vise om det er begått en blunder», het det nokså dystert og ikke så lite resignert fra Arbeidsmanden.

Opphevelsen av lovforbudet markerte en viktig seier for høyresiden i Norge. Ti år tidligere, i desember 1990, hadde daværende stortingsrepresentant for Høyre, Kristin Clemet, fremmet et forslag om at sysselsettingsloven skulle endres «slik at det blir tillatt å drive med utleie av arbeidskraft». Høyre og Frp stemte for lovendringen, men Arbeiderpartiet, SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sikret et stort flertall imot. Da fremmet Clemet og hennes partikollega Sverre Mauritzen et nytt Dokument 8-forslag, der de ba regjeringen «praktisere sysselsettingsloven slik at det i større grad blir tillatt å drive privat arbeidsformidling» (Innst. S. nr. 121 1991-92).

I forbindelse med Stortingets behandling ble det i mars 1991 sendt et brev fra Arbeids- og adminstrasjonsdepartementet til Kommunalkomiteen, der departementet minnet om bakgrunnen for forbudet: «Intensjonen bak lovforbudet mot arbeidsleie er å forhindre utviklingen av et trepartsforhold i arbeidslivet», skrev de blant annet, noe som ifølge dem ville «virke forstyrrende inn og skape uoversiktlige forhold» i arbeidslivet. I tillegg minnet de om at lovforbudet skulle forhindre at «en tredje part som ikke deltar direkte i produksjonen, oppnår økonomisk gevinst på andre menneskers arbeidskraft».

Departementet vurderte det som at «Fri adgang til utleie av arbeidskraft kan innebære en uthuling av arbeidsgiveransvaret. Det er fare for at en del arbeidsgivere vil foretrekke innleid arbeidskraft framfor fast ansettelse for å unngå arbeidsgiveransvaret.» De pekte særlig på byggebransjen, oljevirksomheten og helsesektoren som områder der de fryktet en negativ utvikling. Departementet fryktet også at resultatet ville bli svekket produktivitet, og at det ville bli «vanskeligere å ivareta arbeidsoppgavene på en forsvarlig måte».

Til grunn for Høyres forslag lå et endret syn på innleie og fleksibilitet i arbeidslivet, etter at nyliberale reformer i flere europeiske land hadde svekket både ansettelsesvern, fagorganisering og topartsrelasjonene i arbeidslivet. Dette ideologiske skiftet ble også muliggjort av en rekordstor arbeidsløshet, som gjorde at tilbudet på arbeidskraft var stort. På begynnelsen av 1970-tallet, da arbeidsmarkedet hadde vært stramt og kvalifisert arbeidskraft vanskelig å oppdrive, hadde arbeidsgiverne nemlig vært sterke tilhengere av en strengere regulering av innleie. Arbeidsgiveren, organet til Norsk Arbeidsgiverforening (i dag NHO), klagde for eksempel over at lovarbeidet gikk beklagelig sakte, og pekte på at «leiefirmaer rett og slett har kjøpt opp arbeidskraft fra bedrifter som deretter har vært nødt til å leie den samme arbeidskraften til atskillig høyere omkostninger» (Arbeiderbladet, 1. februar 1971).

Arbeidsgiverne pekte den gangen på en del av de samme problemene som fagbevegelsen siden ble alene om å kritisere, knyttet til gode partsrelasjoner på arbeidsplassene, produktivitet og kompetanse. I et Norge preget av massearbeidsløshet og en langvarig høyrebølge forandret altså dette seg, og på slutten av 1990-tallet ble Høyres og Kristin Clemets lange kamp kronet med seier. Det såkalte Blaalid-utvalget leverte da sin innstilling, som foreslo å oppheve sysselsettingslovens forbud. Stemmene som ropte varsko var for få og svake, også i fagbevegelsen.

Da Blaalid leverte sin innstilling i 1998, skrev Arbeidsmandsforbundets leder Arnfinn Nilsen en kronikk der han uttrykte dyp skepsis til utvalgets konklusjoner. «Vi husker godt Kristin Clemet fra hennes tid som administrasjons- og forbrukerminister, som det den gang het. Nå er hun trygt plassert i NHO», skrev han. Nilsen tok til motmæle mot NHOs linje i spørsmålet, og spurte: «Er vi villige til at arbeidskraften omsettes som en vanlig vare der hensikten til byråene i første rekke er å tjene penger? Hvilken virkning vil det ha på tryggheten for jobb og inntekt til den enkelte? (…) Nå leser vi riktignok at arbeidsmarkedsetaten opprettholdes på dagens nivå, men har vi først sluppet private til, viser erfaringene at det er lett å strupe bevilgningene. Argumentet om at de private tar seg av dette uten bevilgninger, er lett å bruke», advarte han.

I dag sitter vi med fasit på mange av de spørsmålene Arbeidsmandsforbundet og andre reiste på 1990-tallet. Ja, det ble flere løsarbeidere. Ja, produktiviteten i byggenæringen er betydelig svekket. Ja, topartsrelasjonene på arbeidsplassene er blitt erstattet av det som best kan beskrives som kaos og ansvarspulverisering. Og det siste tiåret har mange arbeidsløse opplevd at støtten de får fra det som engang het arbeidsmarkedsetaten, begrenser seg til å gi dem en oversikt over hvilke bemanningsselskap de kan tilby sin arbeidskraft til – som om arbeidskraften deres var «en helt vanlig vare», og som om arbeidsmarkedet var et supermarked.

Men arbeidsmarkedet skal ikke være et supermarked, og arbeidskraft er ikke som andre varer. Den henger nemlig uløselig sammen med menneskene som selger den. Nå er det på tide å rette opp feilene av i går, og berede grunnen for et mer menneskevennlig arbeidsliv for alle – enten de heter Per, Pawel eller Petra.