De laveste lønningene henger ikke med

Gjennomsnittlig lønn blant de ti prosentene som tjente minst i 2020, var om lag 310 000 kr. Det utgjorde 61 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på samme tid.  

Nivået var dermed godt under lavlønnsgrensen på 90 prosent, som det er vanlig å bruke i tariffoppgjørene mellom LO og NHO. Deltid er omregnet til heltid, slik at det ikke er få arbeidstimer som ligger bak det lave lønnsnivået.  

En rapport fra Senter for lønnsdannelse viser at så mange som 75 prosent av de med de 10 prosent laveste lønningene jobber i uorganiserte bedrifter. Dermed fanges de ikke opp av fagbevegelsens lønnspolitikk.  

Ut fra fordelingsstatistikk alene, kan vi ikke vite hva som kjennetegner de i lavlønnsjobbene og om det er de samme som i stor grad blir i det laveste lønnssjiktet over tid. Ifølge SSB-rapporten Jobbene med lavest lønn fra 2021 er det i overnatting og servering, varehandel og personlig tjenesteyting en stor andel av jobbene er å finne nederst i lønnsfordelingen.  

Kortere utdanning og lav alder 

Det er flest kvinner i de lavest lønte jobbene og mange deltidsjobber. Kortere utdanning og lav alder er vanligere i disse jobbene enn ellers. Men det betyr ikke at vi kun finner unge i sin først jobb her. Går vi til de neste ti prosentene etter jobbene som har aller lavest lønn, er alderen nær 37 år. Og lønn her er i gjennomsnitt fortsatt ikke over 80 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.  

De i de lavest lønte jobbene har større tendens enn andre til å bevege seg oppover i lønnsfordelingen med tiden. Å være i heltid, opparbeide seg ansiennitet i jobben, skifte jobb og fullføre utdanning er drahjelp for å havne lenger opp i lønnsklassene.  

Her må det nevnes at lærlinger er med i data. De vil starte ut med mindre lønn enn det vanlige i yrket og øke sin lønn i tråd med avtaler. At disse er med bidrar både til at flere enn vanlige lønnstakere kommer med blant de lavest lønte, og kanskje til å overdrive tendensen til forflytning oppover i lønn for ordinære lønnstakere som starter ut i lavt betalte jobber. 

Flere kvinner enn menn 

Fordelingsstatistikken viser at kjønnsdimensjonen i ulikhet i lønn er sterk. Mens det er flere kvinner enn menn som har både ti, tyve og tredve prosent av de lavest betalte jobbene, er dette snudd på hodet for de best betalte jobbene. Over 75 pst av dem med de ti prosent høgest lønte jobbene, er menn. 

Et alvorlig trekk ved lønnsfordelingen over tid, er at de ti prosentene lavest betalte jobbene ikke har hengt med i den generelle lønnsutviklingen. Figuren viser den økende forskjellen fra 2008 til 2020, mellom gjennomsnittslønn i alt og for de ti pst lavest betalte jobbene. Nå utgjør gjennomsnittet for de laveste lønningene drøyt halvparten av gjennomsnittslønnen i alt, mot nærmere 60 pst i 2008. 

Fra 2010 til 2020 har heller ikke den gjennomsnittlige veksten per år i disse laveste lønningene, vært nok til å gi reallønnsvekst.  Prisene har vokst mer enn lønningene.

Et sjikt i arbeidslivet med kår som forringes, bærer kimen til utenforskap i seg. Det er dermed en trussel mot vår samfunnsmodell.  Mer organisering og tariffavtaler er det første svaret på denne utfordringen. 

Allmenngjøring i utsatte bransjer er det neste. Begge disse virkemidlene er avhengige av at lønnssatsene det forhandles om i tariffoppgjørene, følger med i den generelle inntektsutviklingen for å være effektive.