Et forbud som vil føre til fall?

Denne saken ble først publisert i Dagsavisen. Skrevet av Jonas Bals, rådgiver LO.

Denne høsten har Bygningsarbeidernes fagforening foretatt en spørreundersøkelse blant fagorganiserte polakker ansatt i bemanningsselskap. Den viser at et stort flertall, nesten 80 prosent, foretrekker å være fast ansatt fremfor å jobbe i et bemanningsbyrå. Mer enn 43 prosent sier at de er misfornøyde med leiefirmaene.

Fra arbeidsgiverhold hevdes det at et forbud mot innleie fra bemanningsselskap i byggebransjen vil føre til stor arbeidsløshet. Det skaper uro hos de ansatte, og flere sier at de er redde for å ikke å finne jobb hvis de ikke kan norsk eller engelsk. Mange er dessuten opptatt av å ha mulighet til å kunne besøke familien i hjemlandet med jevne mellomrom.

Svaret på slike bekymringer er imidlertid ikke å fortsette modellen med innleie som fortrenger faste ansettelser. Flere produksjonsbedrifter har allerede innsett nødvendigheten av å ha rotasjonsordninger når arbeidsstokken er blitt mer internasjonal, og flere har gjennomført norskkurs for nyansatte. Jeg har til gode å møte noen som forteller om negative konsekvenser av slike satsinger; tvert imot gir det økt trivsel, produktivitet og kvalitet.

«Vi ville ha arbeidskraft, men så kom det mennesker», er det blitt sagt om arbeidsinnvandringen. Å investere litt i folka som skal jobbe for deg er selvsagt mer omstendelig enn å kunne leie dem inn og kaste dem ut på kort varsel. Derfor er det heller ikke merkelig at mange bedrifter har vennet seg til å «høste» arbeidskraft framfor å «dyrke» den, og at de fortsetter å gjøre det selv etter gjentatte forsøk på å begrense og regulere bransjen. Menneskelig, økonomisk og samfunnsmessig er det likevel bare faste, ordinære ansettelser som er bærekraftig, og som kan skape en reell integrering i arbeids- og språkfelleskap. I tillegg til å være viktig for den enkelte, er det også viktig for rekrutteringen til flere av fagutdanningene våre, som om kort tid vil oppleve en svært kritisk mangel på kompetanse.

Men hva om et forbud bare fører til arbeidsløshet og økonomisk krise, slik noen arbeidsgivere nå hevder? Her kan det være grunn til å minne om diskusjonen som gikk for litt over ti år siden, da flere avdelinger i Fellesforbundet gjennomførte en underskriftsaksjon for å få innført en lov om solidaransvar. Forslaget var inspirert av en lov i Tyskland, som gjorde det mulig å kreve lønn ikke bare av egen arbeidsgiver, men også av oppdragsgiverne opp i kontraktkjeden. Målet var å styrke rettighetene til underbetalte og ofte utenlandske ansatte, og det ble samlet inn tusenvis av underskrifter fra norske, polske, litauiske, latviske og andre bygningsarbeidere.

Arbeidsgiverorganisasjonene advarte sterkt mot lovendringen. NHO og Byggenæringens Landsforening (BNL) hevdet det ville påføre virksomhetene store økonomiske og administrative byrder, og at virksomhetene måtte iverksette drastiske tiltak for å sikre seg mot et eventuelt ansvar, noe som ville «kunne føre til betydelige likviditetsbelastninger». BNL viste til en Agenda-rapport de hadde bestilt, og satte opp et regnestykke som antydet enorme økonomiske omkostninger. Et solidaransvar for lønn for 4 uker ville ifølge dem kreve en sikkerhetsstillelse på 500 millioner kroner; dersom LO fikk gjennomslag for en frist på seks måneder, ville det utgjøre svimlende 3 milliarder kroner.

Ifølge BNL var loven «spesielt uheldig i økonomisk vanskelige tider og vil resultere i at antallet konkurser vil øke». De hevdet også at dette ville «kunne medføre at seriøse bedrifter blir skjøvet over i det useriøse markedet». Sammen med NHO reiste de også spørsmål om utenlandske arbeidstakere i det hele tatt ville ha nytte av loven, ettersom de måtte føre sakene for retten med alt det innebar av byrder. NHO hevdet også at et solidaransvar ville være konkurransevridende, fordi oppdragsgivere måtte beskytte seg ved å velge store leverandører. Det kom til å presse «små og mellomstore virksomheter ut av markedet og påvirke nyetablering i negativ retning».

NHO og BNL hevdet også at ordningen kunne misbrukes, og få de useriøse aktørene og deres ansatte til å gå sammen om å velte lønnskostnadene over på oppdragsgiver. OBOS og Norges Bondelag argumenterte på liknende vis; førstnevnte hevdet til og med at solidaransvaret ville føre til dyrere boliger.

Hvordan gikk det så med alle disse spådommene? For de underbetalte arbeiderne som har benyttet seg av det, har solidaransvaret fungert utmerket. I den første saken der vi brukte loven, fikk for eksempel to litauiske tenåringer etterbetalt store summer, etter at de hadde jobbet som malere på Oslo kommunes byggeplasser for mindre enn fem kroner timen.

Ordningen har heller ikke vært prosessdrivende. Snarere tvert om: En rekke saker har blitt løst på det enkelte prosjektet, i sanntid, framfor å føre til langvarige prosesser i domstolene. Den eneste svakheten har vært at arbeidsgiversiden fikk medhold i sitt krav om korte tidsfrister, og for at ansvaret ikke gikk hele veien til bestilleren – en svakhet Hurdalsplattformen nå lover å rette opp i.

De økonomiske undergangsscenarioene slo heller aldri til. Stort sett har det vært de useriøse arbeidsgiverne som selv har måttet ordne opp, tvunget på plass av deres egne oppdragsgivere. For de ansatte og fagforeningene deres har det betydd mindre bry, mindre venting og et bedre rettsvern mot lønnstyveri.

Nå diskuteres det på ny å innføre lovendringer inspirert av Tyskland. Der har de siden 1982 hatt et forbud mot innleie fra bemanningsselskap i byggebransjen, og de vurderer nå å utvide forbudet til flere bransjer, deriblant omsorgssektoren. Utvidelsen er diskutert i et lengre notat fra det tyske parlamentets vitenskapelige tjeneste fra i fjor, «Verfassungsrechtliche Aspekte eines Verbots der Arbeitnehmerüberlassung in den Pflegebereich», og har allerede blitt innført i deler av kjøttindustrien.

Sist uke snakket jeg med representanter fra fagforbundet IG Bau, som fortalte at forbudet fungerer utmerket og er svært effektivt. Selvsagt har også de problemer i arbeidsmarkedet sitt; de ligger midt i Europa, og det er tross alt byggebransjen vi snakker om. Men de har klart å unngå det løsarbeidersystemet som har utviklet seg i Norge, der innleie fortrenger faste ansettelser. Og jaggu meg bygger de fortsatt bygninger der nede, med solidaransvar og helt uten bruk av bemanningsbyråer.