Sammen med moren Ellen, har Sofie Frøysaa skrevet boka "Alt bra? En mors og datters historie om ufrivillig skolefravær, psykisk sykdom og det å være pårørende". Tekstene er basert på dagbøker hun skrev i tenårene.
På LOs regionkonferanse i Innlandet stilte Sofie Frøysaa på en samtale med Frida Aune Borstad om boka og om hvordan vi skal forholde oss til de viktige temaene. Vi har ansvar som medmennesker, kollegaer og foreldre,- og sammen er vi i LO en organisasjon og viktig samfunnsaktør som gjør en forskjell.
- 8 av 10 mobbesaker følges ikke opp og det er rekordmange som blir mobbet. En av årsakene til at det ikke blir fulgt opp er at det ikke blir tatt på alvor, sier Sofie Frøysaa.
Les VG-saken om at aktivitetsplikten brytes i 8 av 10 saker
Sofie forteller om en oppvekst der skolen var hennes mestringsarena, for hun var god i skolefagene. Samtidig var skoledagene også preget av mobbing og utenforskap. Underveis ble det stadig viktigere for henne å gjøre det godt i fagene.
Fysiske smerter og plager har fulgt Sofie fra barndommen, men plagene ble etterhvert vanskeligere å håndtere. Dermed økte også fraværet på skolen. Fysiske smerter skulle senere vise seg å komme av tilbakeholdte tics og stress fra mobbing. Sofie fikk diagnosen Tourettes syndrom som 18-åring, en nevropsykiatrisk lidelse. Fra skolens side, var det vanskelig å akseptere at denne evnerike eleven skulle ha psykiske vansker.
- Man må på en måte velge. Hvis du er flink i fagene, så stemmer det dårlig at livet er vanskelig.
Sofie Frøysaa er kritisk til begrepet "skolevegring", og mener vi heller skal si "ufrivillig skolefravær".
Hun snakker om de som ikke kommer seg på skolen, som legger seg under dyna og ikke vil stå opp. Det er vel ingen som gjør det uten grunn? Og det er vel ingen som ljuger om at de har det vondt? Når skolehverdagen består av mobbing, blir det vanskelig å møte opp på de arenaene der man ikke passer inn . Det handler ikke om skolevegring, begrepet "ufrivillig skolefravær" er mer presist og mindre tyngende for den det gjelder.
- I boka beskriver både du og din mor at flere av lærerne mistenkeliggjorde deg da du utviklet fravær. Kan du fortelle om det?
- Jeg husker godt at det var ordentlig ubehagelig. Mamma beskrev det som at jeg ble satt på tiltalebenken og var mistenkt for unnasluntring og skulk. Og nå måtte jeg virkelig forsvare meg selv. Det var veldig vondt å oppleve at de voksne på en måte bekreftet den skammen. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men sånn var det.
Bjørn Erik var en lærer som ble helt avgjørende for Sofie. Bjørn Erik kjente henne fra ungdomsskolen, og de møttes igjen da Sofie startet på videregående for andre gang. Fraværet ble for høyt under det første forsøket. Ved oppstart kalte skolen inn til møte for at forsøk nr 2 skulle lykkes bedre.
- En lærer tok på seg rollen som min forsvarer. Det var Bjørn Erik som var en superlærer. Han var rask til å si at han ville følge meg opp. Han hjalp meg med det praktiske, og vi skulle ha ukentlige oppfølgingsmøter.
Sofie roser opplegget til lærer Bjørn Erik, men aller mest roser hun denne læreren fordi han trodde på henne. At han virkelig SÅ henne. Det gikk bra for Sofie på forsøk nummer 2, og hun fullførte etterhvert også lærerutdanningen. Ja- det tok ekstra tid, og fag måtte tas opp igjen. Men hun fullførte!
- Hva tenker du er særlig viktig å ha fokus på når det gjelder inkludering og forebygging av fravær og utenforskap?
- Jeg tror det økende skolefraværet er en stille revolusjon som vi er nødt til å ta på alvor. Det kommer til å prege arbeidslivet og samfunnet vårt fremover.
Det blir viktig å fange opp både unge og voksne som ikke blir inkludert eller når noen er mye borte fra skole eller jobb. Sofie er opptatt av at man må gjøre noe, ikke passivt stå og se på hvis noen blir behandlet dårlig.
- Du vil være den som gjør en forskjell, sier Sofie om det å inkludere alle i et fellesskap.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post