Mat, medisiner og arbeidskraft

Med bena plantet midt i koronapandemien, med høy arbeidsledighet og midlertidige stengte grenser oppleves det som om vi har mer enn nok med å løse problemene pandemien gir for samfunnet. Oppgaver må løses og hverdagen er krevende for mange.  

Fremtiden er vanskelig å spå, men at vi vil møte nye tilsvarende situasjoner og hendelser er vel nokså sikkert, som nye pandemier, cyberangrep og annet som vil ramme samfunnet på ulike måter.  

Utfordringene skissert over er strengt tatt ikke nye og heller ikke overraskende. Men de krever handling og de krever et økt fokus nettopp fordi alle nå har kjent på kroppen hvilken betydning det har at samfunnsmaskineriet er rigget så vi klarer å yte ulike tjenester. Vi må klare å møte og utvikle et bærekraftig samfunn som er i rask endring. 

LO Innlandet mener vi trenger bedre beredskap på flere områder enn vi har hatt denne gangen, både når det gjelder tilgang på medisiner, smittevernutstyr og planer for nedstenging av samfunn og arbeidsliv.  

Det å ha god beredskap på smittevernutstyr er viktig. Personlig smittevernsutstyr som eksempelvis munnbind, øyebeskyttelse og hansker, produseres ikke Norge. Vi må sikre beredskap og god tilgang på legemidler. I en tid med økende politisk ustabilitet rundt om i verden, må vi ha økt nasjonal kontroll over tilgangen på legemidler. Korona-pandemien er en påminning om betydningen av dette. 

Vi har sterke helseforskningsmiljøer og fagmiljøer innen livsvitenskap, tilgang på verdifullt restråstoff og etablert produksjonskapasitet blant annet i prosessindustri og vaksiner av fisk som til sammen utgjør et godt grunnlag for ytterligere norsk produksjon av legemidler.  

Matproduksjon er basis for at et samfunn skal kunne klare seg. Vår matforsyning avhenger i stor grad av import fra andre land. Ambisjonen bør være at minst 50 prosent av maten som spises i Norge, skal være produsert i Norge.  

NAV har nettopp lansert sin omverdensanalyse. Den peker ut tre områder som må møtes fram mot 2035. Arbeidslivet omstilles raskere, velferdsstaten utfordres grunnet aldring og økt sentralisering og den økende digitaliseringen som både gir nye forventinger og muligheter. 

Flere bedrifter og virksomheter må ta imot lærlinger. Dette sikrer den enkelte jobb og samfunnet sikres arbeidskraft. i byer og i distrikter. Vi må få en økt satsning for å få flere som står utenfor inn i arbeidslivet, kanskje gjennom å satse mer på desentralisert utdanning. Behovet for importert arbeidskraft kan da bli noe mindre. 

Økende forskjeller er en stor trussel mot velferdsstaten. Vi må sikre anstendige lønns- og arbeidsvilkår i alle bransjer i alle deler av arbeidslivet, samtidig som folketrygdens ytelser skal oppleves forutsigbare og være et reelt sikkerhetsnett. 

Vi må bevare den høye tilliten i det norske samfunnet med et sterkt trepartssamarbeid. Tillit kommer ikke av seg selv, den opparbeides. Alle må oppleve å være betydningsfull for samfunnet, noe som minsker polarisering og gjør at vi lytter til myndighetenes råd og anbefalinger også i kommende kriser. 

Spørsmålet er om vi har politikere som er villige til å ta de nødvendige grep som trengs for å oppnå det samfunnet vi trenger.