Levende demokrati- sterk fagbevegelse

Overskriften for årets 1. mai er «Trygghet for helse og arbeid».  Pandemien vi står midt oppe i, har medført rekordhøy ledighet. Vi har opplevd at samfunnet er sårbart i kriser, og at beredskap er viktig. 11 000 nye medlemmer til LOs forbund i mars, oppsummerer derfor det som er viktig for folk flest, nemlig en sterk stat og en sterk fagbevegelse. 

1. mai har vært arbeidernes internasjonale kampdag i 130 år. Her hjemme har vi på disse årene gått fra et arbeidsliv uten medbestemmelse, hvor kvinner tjente en tredjedel av mennene og hvor fagorganisering ble sett på som oppvigleri. Fagbevegelsen har vært avgjørende for mange av forbedringene vi har fått i arbeidslivet, og at vi dag bor i ett av verdens beste land, i en av verdens sterkeste velferdsstater. Det betyr ikke at vi er i mål. Det tar mye kortere tid å fjerne opparbeidede rettigheter, enn å få de på plass. Så vi har fortsatt mye å kjempe for. 

Selv om vi er «verdensmestre» i dugnad, er det avgjørende å ha en lønn å leve av. Trygghet for inntekt er viktig enten vi er lønnsmottaker, pensjonist, ufør, arbeidsledig eller permittert, og om vi er norsk eller utenlandsk arbeider. Vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge, og mange kvinnedominerte yrker har lavere lønn enn i yrker hvor det jobber flest menn. I snitt tjener kvinner 87 prosent av menns lønn. Er det rettferdig? Fokus på likelønn og lavlønn står derfor høyt på agendaen, fordi vi trenger et Norge med små forskjeller mellom folk. Små forskjeller, og felles identitet, gjør det lettere å gi av tiden sin når det trengs en dugnad. Det gir oss trygghet for at vi slipper å stå alene når vi trenger fellesskapets hjelp en annen gang. 

I den senere tid har vi stått på verandaer og klappet for alle som jobber i samfunnskritiske yrker. Når vi klapper, er det en anerkjennelse av at alle mennesker er viktige for at samfunnet vårt skal gå rundt, at vi har folk med riktig kompetanse i alle funksjoner og i alle ledd. Fagbevegelsen representerer et fellesskap og en trygghet for alle yrkesgrupper, også de med høyere utdanning. Så vi skal huske å klappe, også utenom krisetid, fordi vi anerkjenner alles plass i arbeids- og samfunnsliv.  

For å møte fremtidens kriser og ukjente utfordringer, er det rungende svaret fra fagbevegelsen at vi trenger en sterk offentlig sektor og en sterk stat, sammen med sterke fagforeninger. Den norske modellen, hvor partene i arbeidslivet (staten, arbeidsgiverne og fagbevegelsen) blir enige om rammer og betingelser, er selve nøkkelen til at vi har høy produktivitet og effektive virksomheter her til lands. Markedskreftene klarer ikke å ivareta alle velferdsstatens behov og utfordringer. Vi trenger Staten som garantist for en rettferdig fordeling og omfordeling. Det sikrer og trygger både folk og arbeidsplasser.  

Ha en flott, digital 1. mai!