Lønns- og arbeidsvilkår i jordbruket

Matforsyning og selvberging i det norsk jordbruksnæring henger tett sammen med bruk av importert, utenlandsk arbeidskraft, hvor timelønnen ligger lagt under allmenngjort timelønn i andre bransjer, og hvor organisasjonsgraden en svært lav. LO Innlandet mener derfor at lønns- og arbeidsvilkår i jordbruksnæringen må settes på dagsorden i samfunnsdebatten. 

Som en del av regjeringens krisepakke ba Stortinget regjeringen om at de i samarbeid med jordbruksnæringen vurderer å gjennomføre tiltak som stimulerer til økt norsk plantebasert matproduksjon og selvforsyning i inneværende år. Stortinget ber regjeringen, sammen med partene i arbeidslivet, sikre nok arbeidskraft til jordbruket slik at matforsyningen og beredskapen for befolkningen sikres. Videre forutsettes det at man sikrer ordnede lønns- og arbeidsforhold innen landbruket. 

Organisasjonsgraden i fagbevegelsen er viktig fordi man må være mange for å få nok styrke til å få gjennomslag for krav. Hele det norske arbeidslivet, både arbeidstakere og arbeidsgivere, nyter godt av den norske arbeidslivsmodellen, som har gitt oss høy produktivitet og et rimelig anstendig arbeidsliv.  

Deler av overenskomsten for jordbruks- og gartnerinæringene har vært allmenngjort siden 2010. Bakgrunnen for allmenngjøringen var urovekkende stor forekomst av lavlønn og sosial dumping i næringen. Allmenngjøringsforskriften har bidratt til å løfte de dårligst lønte, men Arbeidstilsynets rapporter viser at langt fra alle følger regelverket. I perioden 2016 til april 2018 gjennomførte Arbeidstilsynet 337 tilsyn på allmenngjort lønn i jordbruk. Det ble avdekket brudd på regelverket i 15 prosent av tilsynene, noe som indikerer at 
et betydelig antall arbeidsgivere fortsatt ikke følger reglene, på tross av at minstelønnssatsene må regnes som svært beskjedne i norsk sammenheng (123,15 kroner timen for ufaglært sesongarbeidstaker). 

Det anslås at det vil være behov for ca. 18 000 sesongarbeidere i 2020, og myndighetene og arbeidsgiversiden har uttrykt stor bekymring for at koronakrisa vil gjøre det vanskelig å rekruttere arbeidstakere fra utlandet. Både på grunn av reiserestriksjoner, karantenebestemmelser og kronas fall. Fellesforbundet deler denne bekymringen. Samtidig er vi i en situasjon med enorm vekst i arbeidsledigheten, og dermed er det innenlandske tilbudet av arbeidskraft med ett veldig stort. Det innlysende svaret her er å tilby en konkurransedyktig lønn som arbeidstakere bosatt i Norge kan leve av. I denne spesielle situasjonen bør en 
økning av de allmenngjorte minstelønnssatsene kunne fases inn i forbindelse med 
krisepakkene. 

Vi er alle avhengige av jordbruksnæringen for å sikre nasjonal matforsyning, også utenom krisetider. Med koronakrisa ser vi derfor et tydelig behov for at lønns- og arbeidsvilkår er et anliggende som bør opp i samfunnsdebatten i langt høyere grad enn det vi ser i dag, på samme måte som behovet for en stadig debatt rundt anstendighet i alle deler av arbeidslivet.