Fattige må få et økonomisk løft

LO har nettopp stått opp mot utviklingen og for første gang i historien gått til streik i et mellomoppgjør for de lavest lønte. Og sjeldent har vi lyktes så godt, og det i en tid med økende ulikhet, høye bonuser og lederlønninger til de som tjener mest fra før og renteøkninger og kostnadsøkninger for de som tjener minst. Nå må vi videreføre retningsendringen inn i politikken.  

Den økonomiske sosialhjelpen er en ordning som umiddelbart kan styrkes, også gjennom en mer fleksibel og rausere praktisering. Utvidete åpningstider for NAV-kontoret og flere oppmykninger i krav til dokumentasjon for å få sosialhjelp må vurderes. Samtidig bør statens veiledende satser for sosialhjelp økes nå.  

Bostøtten som har spilt en gradvis mindre rolle i fattigdomsbekjempelsen bør styrkes, både muligheten for å få støtte over lenger tid og mer i bostøtte for mange av de som får den. Noen har mistet bostøtte som følge av utvikling i andre ordninger, f.eks. uføretrygd. Dette understreker behovet for å vurdere flere områder i sammenheng for å styrke velferdspilaren i den norske modellen.  

Det er trolig nødvendig å øke minstesikringsnivåene i noen ordninger, for eksempel dagpenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og overgangsstønad. Endringer kan begrunnes godt når man ser på økonomiske og samfunnsmessige utfordringer og et voksende lavlønnssegment.  

Innsatsen for å redusere utenforskap må styrkes. Vi må utnytte at tid med relativt høy etterspørsel etter arbeidskraft som øker sjansen for å lykkes med varig inkludering. Vi har imidlertid allerede kommet på etterskudd. Det siste året har arbeidsledigheten økt fra måned til måned i takt med renta. Og 6 av 10 nye ledige har vært under 25 år. Innføring av ny ungdomsgaranti er svært bra. For å sikre at den enkelte får den tette oppfølgingen garantien er ment å gi, er det imidlertid avgjørende at det følger med nok midler.  

Det må inngås mer forpliktende avtaler mellom inkluderingsvillige virksomheter og NAV. Arbeidsgivere må stille med fast, hel stilling i den andre enden av arbeidsmarkedstiltak – eller lovnad om å følge brukeren opp til fullføring av fagbrev. NAV må forplikte seg til å stille opp med nødvendig bistand, bl.a. relevante arbeidsmarkedstiltak, psykisk helsehjelp som kan mobiliseres på kort varsel, nødvendig norskopplæring, og fast kontaktperson.  

Skisserte tiltak vil være ressurskrevende både for arbeidsgivere og NAV, men vil samtidig kunne gi mye bedre effekt av hver krone som brukes i arbeidsmarkedspolitikken. Slik slipper brukere å bli demotivert av å gå fra tiltak til tiltak, og virksomhetene kan motiveres til å ruste tiltaksdeltaker for varig jobbtilknytning.