Ingen motsetning mellom gode trygdeordninger og at det skal lønne seg å jobbe

Gode trygdeordninger der opptjening av rettigheter i stor grad baseres på tidligere yrkespraksis, skal stimulere til arbeidsdeltakelse blant personer som ellers kunne havnet varig utenfor.  

En betydelig utfordring er imidlertid at de laveste lønningene har blitt hengende etter i lite organiserte deler av arbeidslivet. For personer med tilhørighet her, kan eventuelle trygdeutbetalinger bli uforholdsmessig lave. Forskjellen mellom trygd og lønn kan bli liten.  

Løsningen kan ikke bli kutt i trygdesatsene eller minsteytelsene, men heller heve de laveste lønningene. LO gjør sin del av jobben og har krevd ekstra løft for lavlønte, og i stor grad fått gjennomslag for det gjennom mange lønnsoppgjør. Streiken i år handlet om dette. Fagbevegelsen har imidlertid svake verktøy i deler av arbeidslivet der det mangler tariffavtaler og organisasjonsraten er lav.  

Arbeidet fagbevegelsen gjør sammen med regjeringen for å «rydde opp» i arbeidslivet er svært viktig her. Det gjelder innstrammingene innleieregelverket som nylig er kommet på plass, handlingsplan mot sosial dumping, lovarbeid for å styrke arbeidstakerrettigheter og arbeidsgiveransvar, og arbeid for å styrke det organiserte arbeidslivet som gjøres i toparts- og trepartssamarbeidet. Utvalget som nylig er satt ned for å vurdere omfang og utvikling av lavlønn er også viktig. 

Trygdeytelsene er gjennomgående preget av krav til aktivitet. Å sikre en god balanse mellom rettigheter og plikter er en viktig del av arbeidslinja. Når en del NAV-mottakere av helserelaterte trygdeytelser likevel har blitt gående for lenge i passivitet, eller blitt stilt urimelige krav til, skyldes det først og fremst mangel på oppfølging og gode aktivitetstilbud og svakheter i praktiseringen av arbeidslinja.  

Det er for mange eksempler på at trygdemottakere ikke behandles med respekten de har krav på, at regelverket er utformet og praktisert for rigid.  

Grad av arbeidsførhet bestemmes i et samspill mellom krav i arbeidslivet og kjennetegn ved enkeltindividene. Over tid har kravene til yteevne og kompetanse økt, og dermed også gråsonen mellom å være arbeidsfør og ufør. Arbeidet som gjøres på den enkelte arbeidsplass for å skape et mest mulig romslig arbeidsliv og for å forebygge uhelse er derfor også blitt stadig viktigere. 

Et godt inkluderende arbeidsliv må til for at arbeidsdeltakelsen skal kunne holdes høy. Norge har jevnt over et mer velfungerende arbeidsliv enn de fleste andre land. Likevel er ikke arbeidslivet like godt over alt.  

Også i mer velfungerende deler av arbeidslivet er det verdt å være oppmerksom på faren for utstøting. Kravene til omstilling og produktivitet er høye. I praksis har det ført til at personer uten fullført videregående opplæring har fått det stadig mer krevende på arbeidsmarkedet – en utvikling som er ventet å fortsette.  

Produktivitet i verdenstoppen betyr også at normale ting som livskriser, litt svekket helse og eller i kombinasjon med manglende kompetanse kan føre til at folk ikke greier «å henge med» og etter hvert faller fra.  

Derfor er det forebyggende HMS-arbeidet som gjøres på arbeidsplassene (IA-arbeidet) svært viktig, og at vi satser nok på arbeidslivs-, arbeidsmarkeds- og kompetansepolitikk. Disse fire politikkområdene må spille sammen og er alle helt sentrale for å hindre utstøting og få flere inn i jobb.