Trenger vi egentlig kvinnedagen?

Målsettingen om at kvinner og menn skal ha like rettigheter, muligheter og ansvar står sterkt i samfunnet. At vi skal ha aksept for hverandre uavhengig av kjønn og legning. 

Likevel- det forskes mindre på kvinners helse enn på menns. Der menn henvises til medisinsk utredning, henvises mange kvinner til psykolog. Retten til selvbestemt abort er under press i flere land, og er jevnlig oppe til debatt også her hjemme. 

Likevel- må jenter og kvinner tåle med å bli kalt hore, fitte eller bitch fordi vi ser ut til å akseptere et utbredt seksualisert språkbruk. Mange seksuelle overgrep henlegges eller bagatelliseres.  

Likevel- behandles kvinner annerledes enn menn. Flere kvinner enn menn har deltidsstillinger. Flere kvinner enn menn har stillinger med lav lønn. Typiske «kvinneyrker» lønnes lavere enn yrker hvor det jobber flest menn. 

Likevel- omtales mannlige ledere som handlekraftige og tydelige, der kvinnene kan bli omtalt som maktsyke og vanskelige. Og der menn får jobber og muligheter gjennom uformelle nettverk, må kvinnene bevise at de duger.

Hvis vi forstår likestilling som like muligheter, viser eksemplene over at vi fortsatt har en vei å gå. Selv om vi har en høy grad av likestilling sammenlignet med mange andre land, kommer stereotypiske holdninger til kjønnsrollene stadig til uttrykk. 

Motsatsen til likestilling er diskriminering, og diskriminering av kvinner er en trussel for samfunnsutviklingen. Vi trenger kvinners arbeidskraft og ideer. De som vokser opp trenger kvinnelige rollemodeller. For ikke å glemme at likestilling i arbeid- og samfunnsliv er med på å redusere fattigdom og ulikhet.

Så lenge vi har strukturer i samfunnet som opprettholder en skjev maktfordeling mellom kjønnene, enten det er politisk, sosialt eller økonomisk er 8. mars en viktig dag.