En sosial bankpolitikk

Dagens rentepolitikk er basert på en feilslått markedsliberalistisk økonomisk teori om at eneste måte å motvirke inflasjon på er å sette opp renta. Renteøkningenes funksjon blir da å øke arbeidsledigheten i Norge og å skvise særlig de som sitter nederst ved bordet. De som ikke nødvendigvis har boliggjeld, blir også rammet ved at denne mangelen på økonomisk styring smitter over på leieprisene. De har steget kraftig og utgjør en veldig stor kostnadsbyrde for de som har det aller vanskeligst. Leieprisene burde også vært strengere regulert, heller enn å bare basere det på indeks.

Inflasjonen vi opplever i Norge er ikke generert av jappetid og vill lønnsfest (annet enn i toppsjiktet i visse offentlige selskaper og finanssektoren). I så fall hadde kraftige renteøkninger vært et viktig virkemiddel. Inflasjonen kommer utenfra, blant annet som følge av energikrise i Europa og krig. Det finnes politiske verktøy som regjeringen kan benytte seg av, blant annet ved å børste støv av prisloven. Burde vi i tillegg hatt én nasjonal bank som håndterte boliglån, slik at vi slapp en hel finanssektor som spekulerer i å skumme fløta av at nesten 80 % eier sin egen bolig? Et kritisk blikk på rentepolitikken må derfor bli en viktig del av utredningen til Holden IV-utvalget.

Det er ulik praksis blant banker som våre medlemmer har kundeforhold til, om de velger å følge Norges bank sin rentesetting. Et eksempel er Sparebank1 som dekker Hallingdal og Fagernes som valgte å ikke øke utlånsrenta etter at Norges Bank satte opp sin rente.

Uavhengig av hvilken bank man benytter, oppfordrer LOs regionkonferanse at våre medlemmer bruker sin forbrukermakt ved å sjekke ut med flere banker om hvem som tilbyr de beste betingelser og gjennom det bruke sin makt for at vår egne banker skal være den foretrukne.