For 1968-generasjonen og for nær tilliggende økologiske grønne partier, er det lett absurd å se at atomkraft er i ferd med å bli frikjent. Men det skjer nå, ikke minst framskyndet av en europeisk kraftkrise og høye energipriser. Der man husker de store demonstrasjonene i Tyskland før med slagordet "Atomkraft: Nein, danke! er bildet nå i ferd med å snu. i Europa forøvrig. Atomkraft, ja takk, kanskje.
Det er Frankrike som leder de nye tilhengerne, tett fulgt av Finland og Nederland som alle vil bygge flere nye reaktorer, mens Tyskland er i disse dager i ferd med å lukke det tredje siste atomkraftverket på et sted det har vært daglige demonstrasjoner i flere år. Belgia vurderer å utsette sin beslutning om å stenge i 2023 dersom man kan forlenge levetiden med moderate investeringer.
Nå har også EU-kommisjonen satt reaktordøren på gløtt selv om de ikke har noe med å blande seg inn i nasjonalstatens frie valg av energiformer. Men EU-kommisjonen spiller en avgjørende rolle i hvordan EU skal nå klimamålene innenfor den tiden som er bestemt. Da må utslippene ned og da må i første rekke brunkull, senere svart kull og olje ut av energimiksen. Sol og vind skal erstatte disse, men det går for sakte og derfor er atomkraft i ferd med å frikjennes fordi den er utslippsfri. Gass er også mindre forurensende enn sine fossile kullsvierbrødre og kan derfor brukes som en overgangsbro til den klimanøytrale framtiden. Gass kan også bli gjort om til grønn hydrogen dersom man kan finne en lagringsløsning på CO2-utslipene. Men land som Østerrike, Danmark og Tyskland liker ikke det nye synet på atomkraft.
Alt dette er huset innenfor en av de nyere EU-ordene "taksonomi" som skiller klinten fra hveten i hva som kan være forsvarlige og miljøvennlige investeringer. I den sammenheng fryder også norske gassleverandører seg som har fått dødsdommen opplest over seg litt for tidlig. Men Norge pumper for fulle mugger og vil i liten grad kunne øke leveransene volummessig, men det er et argument for å lete mer og lete lenger. Jonas Gahr Støre besøkte Berlin den 18. januar og foruten å treffe sin tyske kollega Olaf Scholz var han der for å framsnakke Norge som en pålitelig gassleverandører ikke minst i spente tider som minner om den kalde krigen.
EU-kvernen maler som kjent langsomt og det vil den nok gjøre også i denne saken. Samtidig leter alle landene desperat etter tiltak mot høye energipriser noe som tilsier at man neppe vil beslutte seg om tiltak som tar bort viktige varmeelementer i energipolitikken.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post