Den fagligpolitiske situasjonen i Tyskland

I 2018 var ca. 7,8 millioner organiserte i Tyskland. DGB er den største hovedorganisasjonen med i underkant av 6 millioner medlemmer. Den neststørste er DBB (Beamtenbund) med 1,3 millioner medlemmer, i hovedsak i statlig sektor. Den minste er CGB (Christliche Gewerkschaftsbund Deutschland) med 270 000 medlemmer. De resterende 280 000 organiserte tilhører forbund som ikke er tilsluttet en hovedorganisasjon. De største uavhengige forbundene organiserer leger, journalister og ansatte i bank og finans. 

 

Tyske arbeidstakere har to ulike kanaler for innflytelse og representasjon på arbeidsplassen. Den ene er gjennom å være organisert og den andre er gjennom såkalte «Works Councils». «Works Councils» er uavhengige av fagbevegelsen og velges av alle ansatte. Valgdeltagelsen blant ansatte er ca. 80 prosent. Tysk lov (Works Constitution Act) legger til grunn at alle virksomheter i privat sektor med mer enn 5 ansatte kan opprette «Works Councils». Selv om de er uavhengige er det ofte tette koblinger mellom «Works Councils» og fagbevegelsen på arbeidsplassen. Dette er for øvrig også sikret gjennom den samme loven. Undersøkelser viser at så mange som 75 prosent av medlemmene i «Works Councils» er organiserte. Fagbevegelsen kan ta initiativ til opprettelse av slike komiteer, men de kan for eksempel ikke bruke streik som maktmiddel for å opprette en komite hvis arbeidsgiver motsetter seg. På den ene siden har forslag om opprettelse ofte ført til konflikt. På den andre siden er slike komiteer ofte ansett som grunnpilaren i den tyske sosiale dialogen. 

 

I 2018 var 34 prosent av DGB sine medlemmer kvinner og andelen medlemmer under 27 år var på 8,5 prosent. Ver.di er et av de forbundene med lavest andel unge medlemmer (5,5 prosent). 420 000 var statsansatte. Statsansatte har en spesiell status i den føderale republikken. De er ansatt på livstid og er beskyttet mot oppsigelse med et unntak, og det er i forbindelse kriminelle handlinger. De har rett til å organisere seg, men lønn og arbeidstid er satt gjennom lov. De har heller ingen streikerett.

 

I DBB er 32 prosent av medlemmene kvinner. Andelen under 30 år er på 11 prosent. 925 000 av medlemmene er statsansatte. En vesentlig forskjell på DGB og DBB er deres forhold til de statsansattes streikerett. DBB har konsekvent vært mot at statsansatte skal ha streikerett. Den kristne hovedorganisasjonen sies å ha 270 000 medlemmer, men dette er tall offentlig myndigheter stiller spørsmål til. Det er antatt at tallet er betraktelig lavere.

 

Sammenslåingen av øst og vest førte i første omgang til økning i medlemstallet, men dette skulle raskt ta slutt. Det er flere årsaker til dette. En årsak er at tysk fagbevegelse umiddelbart etter sammenslåingen krevde at lønningene i hele Tyskland skulle ligge på samme nivå som i vest. Dette førte til at mange virksomheter i øst fikk unormalt høye lønninger på kort tid og mistet produktivitet. Noe som i øst førte til stort bortfall av industriarbeidsplasser hvor fagbevegelsen tradisjonelt hadde vært sterke. Samtidig har det vært en utvikling i hele Tyskland preget av utskilling av virksomhet, omorganisering, avvikling (kullgruvedrift) og privatisering (jernbane og post). Dette har også bidratt til reduksjon i antall medlemmer.

 

Utviklingen i antall medlemmer i DGB i forbindelse med sammenslåing av øst og vest (DGB)

Vest-Tyskland
Tyskland
1970
1990
1991
2001
2010
6 712 547
7 937 923
11 800 412
7 899 009
6 193 252
 

I dag er det flere forbund som har lykkes med å snu den negative trenden, som blant annet IG Metal, GEW (lærere/utdanningssektoren) og GDP (politi). Ver.di derimot har ikke lykkes på samme måte. Dette til tross for økningen i sysselsetting i helse, omsorg og utdanning. Årsaken til dette er fallende medlemskap i offentlig administrasjon og handel. I handel har Ver.di mistet mange medlemmer grunnet nedleggelser, men også på grunn av blant annet langvarige konflikter med selskaper som Amazon som nekter å ha noen som helst dialog med fagbevegelsen. EVG har mistet mange medlemmer grunnet utviklingen i jernbanesektoren.

 

En voksende gruppe i arbeidslivet som bekymrer fagbevegelsen er selvstendig næringsdrivende. I 2018 var det 2,3 millioner selvstendig næringsdrivende i Tyskland. Ver.di har siden 2017 organisert 30 000 medlemmer innenfor denne gruppen. Ver.di mener at hovedårsaken til at ikke flere er organiserte er at fagbevegelsen ikke har vært tydelige nok på at de er velkomne som medlemmer. Inntektsnivået er en av hovedutfordringene. I 2016 tjente 40 prosent under minstelønn.  

 

Ifølge Eurobarometer-undersøkelser er befolkningens holdning til fagbevegelsen både positiv og økende. I 2009 var 60 prosent positive og 25 prosent negative. I 2018 var 76 prosent positive og 18 negative til fagbevegelsen. Trenden er likevel fallende organisasjonsgrad. I 2001 var det 20 prosent organiserte. I 2017 hadde organisasjonsgraden falt til 15 prosent. 

Utviklingen i organisasjonsgrad i et utvalg av land (OECD 2016)

 

 

Lønnsutviklingen i Tyskland spilte en rolle i Eurokrisen som slo til etter finanskrisen i 2008. Mange økonomer hevdet at innføringen av en felles valuta (Euro) ville føre til konvergens mellom økonomiene i nord og sør, men i praksis bidro Euroen til det motsatte. Den nordlige delen av EU var langt mer produktive enn i sør og den sørlige delen importerte stadig mer fra nord. Med innføringen av Euroen kunne kapitalen flyte enklere og raskere og skapte økonomiske bobler i land som Spania. Samtidig som de samme landene opplevde press for å øke lønningene. Som igjen gjorde de mindre produktive sammenlignet med nord. Dette sammenfalt igjen med land som Tyskland som ikke bare var mer produktive, men også i samme periode opplevde reallønnsnedgang.

 

Økning i reallønn i EU fra 2000 til 2009 (2000=100) (AMECO database)

 

 

I de senere års kollektive forhandlinger har enkelte forbund gjort endringer som har ført til positive resultater. EVG lykkes i 2016 med å fremforhandle en avtale hvor medlemmene kunne velge mellom en lønnsøkning på 2,6 prosent fra 01. januar 2018 eller en omgjøring av dette til seks ekstra fridager i året eller en time kortere arbeidstid i uken. En meningsmåling før forhandlingene viste at ca. halvparten av medlemmene støttet muligheten til å kunne velge. I 2018 hadde 56 prosent av de ansatte valgt mer ferie, 41,4 lønnsøkning og 2,6 prosent kortere arbeidstid. Ifølge EGV har dette ført til et økt behov for å ansette flere, oppimot 3000 totalt. IG Metal gjorde det samme i 2018. Foreløpige resultater viser at 80 prosent har valgt mer fritid fremfor økt lønn.

 

DGB startet en nasjonal kampanje i 2007 for innføring av en nasjonal lovfestet minstelønn. Årsaken var at DGB innså de ikke lykkes med å heve lønnen i sektorer med lav tariffavtaledekning. Dette var også et klart brudd med det tidligere prinsippet om at myndighetene innførte lover for arbeidstakerrettigheter og at partene i arbeidslivet forhandlet om lønn. Kampanjen var populær og 85 prosent av befolkningen støttet forslaget. I 2015 ble det derfor innført en nasjonal lovfestet minstelønn. Nivået ble lagt til 8,50 Euro pr time, men det ble også innført en rekke unntak og overgangsordninger. Minstelønnen ble økt til 8,84 i 2017 og er planlagt økt til 9,19 i 2019 og 9,35 i 2020. En kritikk av minstelønnen er at den ikke hindrer fattigdom blant pensjonister. Alle som tjener kun minstelønn må i fremtiden regne med at de vil trenge sosialstøtte i tillegg til pensjon. 

 

I utgangspunktet er det ingen formell dialog mellom fagbevegelse og myndighetene, og heller ingen formell trepartsdialog/struktur. Finanskrisen og den påfølgende Eurokrisen har derimot ført til mer kontakt og innføring av regelmessige møter mellom DGB og forbundskansleren. Den sosiale dialogen ble også aktivt brukt under Eurokrisen. En kombinasjon av trepartssamarbeid, sosial dialog og kollektive forhandlinger både sentralt og lokalt bidro til at reduksjonen i sysselsetting ble mindre i Tyskland enn i andre land. Det er samtidig viktig å påpeke at økende internasjonal etterspørsel etter tyske varer og tjenester allerede fra 2010 bidro også sterkt til Tysklands raske vei ut av krisen.

 

Valget 2017

24. september 2017 ble det gjennomført valg til nytt parlament. Valget førte til at Tyskland for første gang siden 1949-1953 fikk et høyreekstremt parti inn i parlamentet. AfD (Alternative fur Deuchland) fikk 12,6 prosent av stemmene. Blant de organiserte stemte 15 prosent på AfD. Noe som er en tredobling siden valget i 2013. Etter det regionale valget i 2018 er nå AfD representert i alle føderale parlamenter i Tyskland. AfD er det partiet som er sterkest imot fagbevegelsen. SPD og Linke som står nærmest fagbevegelsen fikk knapt 30 prosent av stemmene i valget i 2017. SPD er fremdeles det største partiet blant organiserte, men har nå langt lavere oppslutning sammenlignet med for eksempel valget i 1998 hvor 56 prosent av alle organiserte stemte på SPD.

 

Valgresultat 2013 og 2017 – alle velgere og organiserte arbeidstakere (Federal Returning Officer)

Valg/Parti
CDU/CSU
SPD
Linke
Greens
FDP
AfD
2017
33
20,5
9,2
8,9
10,7
12,6
Organiserte
24
29
12
8
7
15
2013
41,5
25,7
8,6
8,4
4,8
4,7
Organiserte
33
36
11
8
3
5
 

DGB har tradisjonelt stått SPD nærme. Dette endret seg dramatisk da SPD i 2003, som regjeringsparti, innførte de såkalte Hartz IV reformene (se lenger ned). Denne krisen eskalerte da SPD i koalisjonsregjering med CDU/CSU i 2007 økte pensjonsalderen til 67 år. Dette medførte i tillegg at partiet Die Linke ble opprettet i juni samme år. 

 

I forbindelse med migrantkrisen var DGB og mange av forbundene tydelige og uttalte på at Tyskland måtte ta sitt humanitære ansvar alvorlig. Dette hjalp til med å dempe frykten i den offentlige debatten som blant annet næringslivet bidro til gjennom å skape et bilde av at migrantkrisen kunne få store negative konsekvenser for arbeidsmarkedet. I 2016 ble det innført en ny lov (Integration Act). Loven fjernet blant annet forbudet for innvandrere om å arbeide gjennom vikarbyråer. Samtidig ble rett til opphold koblet til arbeidsplikt/opplæring. Denne loven var ikke ukontroversiell. Mange fryktet at en kobling mellom opphold og arbeidsplikt ville bli utnyttet og føre til at mange innvandrere havnet i dårlig betalte jobber. I ettertid har det også vist seg at et overveldende flertall av de som fikk jobb havnet i dårlig betale jobber. Fagbevegelsen har i ettertid blitt kritisert for ikke å ha tatt denne debatten når loven ble foreslått.

 

Det er flere forklaringer på hvorfor mange organiserte i økende grad stemmer på AfD. For det første spiller nettopp partier som AfD på konkurransen, og dermed den potensielle konflikten, mellom tyske og utenlandske arbeidstakere. For Tysklands del er denne problemstilling svært liten og gjør seg gjeldende i få sektorer i arbeidsmarkedet. Men debatten er likevel med på å legitimere og fjerne tabuer knyttet til rasisme og tolkning av konflikter i etniske perspektiver. Dette koblet med økt press og usikkerhet for jobb og inntekt, som sjeldent er en del av den offentlige debatten, så øker det faren for at partier som AfD sine løsninger fremstår som mer attraktive.

 

Et fenomen som har styrket seg er støtten Putin opplever blant politikere fra regioner som tidligere tilhørte Øst-Tyskland. Politikere fra flere ulike partier har offentlig krevd slutt på sanksjonene mot Russland. Dette handler om valgkamp. I mange av de samme regionene gjør AfD det godt på meningsmålinger. For å bøte på dette har flere andre partier beveget seg i retning av AfD sin politikk om slutt på sanksjoner. Dette står i sterk kontrast til offisiell tysk politikk som har vært blant de sterkeste forkjemperne for sanksjoner. Men også økonomi spiller en rolle. Handelen mellom vest i Tyskland og Russland sank med 17 prosent i perioden 2013 – 2018. Mens regionene i øst opplevde en reduksjon på 28,7 prosent. I regionen Saxony sank handelen med hele 72,5 prosent. Stemningen er dårlig mellom regionene i øst og den sentrale regjeringen. Merkel har fått beskjed fra sine egne lokale partiledere om at hun ikke er ønsket i årets regionale valg i øst.

 

Hartz-reformene

I 2005 var arbeidsledigheten i Tyskland på 11,7 prosent. Dette bidro til at SPD-regjeringen og kanseller Gerhard Schrøder tok initiativ til det som i dag kalles for Hartz IV reformene. Reformene var en del av regjeringens Agenda 2010 strategi. Hartz IV var fire ulike reformer som ble iverksatt i perioden 2003 til 2005 rettet mot arbeidsmarkedet og sosiale rettigheter. Navnet på reformene kommer fra personalsjefen i Volkswagen, Peter Hartz, som fikk i oppgave å lede arbeidet med å utvikle innholdet i reformene. Hartz I til III ble iverksatt i perioden 2003 til 2004. Hartz IV ble satt ut i live i 2005. Et av formålene var å gjøre det lettere å skape nye former for jobber.

 

Hartz I etablerte det som ble kalt «Staff Services Agencies», tilskudd til yrkesopplæring og etter- og videreutdanning og minimums sosialstøtte fra myndighetene. Hartz II gjorde det mulig å ta i bruk det som ble kalt «Minijob» og «Midijob» hvor arbeidsgiver fikk gradvis lettelser i bidrag til skatter og forsikringer. Videre ble det innført tilskudd til entreprenører, såkalte «Ich-AG» (Me Inc), samt at det ble etablert flere arbeidsformidlingssentre. Hartz III reformerte de allerede opprettede arbeidsformidlingssentrene.

 

Det er Hartz IV som har skapt størst debatt. Mange argumenterte med at reformene betydde slutten på velferdsstaten. Reformen slo sammen arbeidsledighetstrygden for de langtidsledige og velferdstøtten. Med den konsekvens at den totale støtten ble senket til nivå med den ordinære sosialstøtten, som allerede var på et minumumsnivå. Denne støtten for en enkeltperson var på daværende tidspunkt 374 Euro i måneden. Den har i ettertid blitt økt, men forblir på et minimumsnivå. Lengden på hvor lenge en kan motta slik støtte har blitt redusert fra 12-36 måneder før 2005 til 12-24 måneder etter 2005, avhengig av alder og arbeidserfaring. I tillegg ble det innført en rekke andre krav knyttet til hvorvidt man kvalifiserte for slik støtte eller ikke. For eksempel kan man ikke eie en bil som er verdt mer enn 7500 Euro. Det var også krav knyttet til størrelsen på bolig. Den arbeidsledige måtte også underskrive en kontrakt hvor de blant annet forpliktet seg til å ta enhver jobb som måtte bli tilbudt. Hvis ikke så kunne man miste deler eller hele støtten. Reformen har blitt sterkt kritisert. For blant annet å bidra til en negativ og nedadgående lønnsutvikling og i tap av heltidsjobber. I 2018 var 55 prosent av alle de som levde på slik støtte innvandrere. OECD uttalte i en rapport i 2012 at Tyskland var det eneste EU-landet som fra midten av 90-tallet til slutten av 2000-tallet opplevde økt inntektsulikhet, drevet frem av økende ulikhet i den nedre halvdelen av inntektsskalaen. Videre uttalte OECD at det som forklarer utviklingen var reformene som ble innført fra 2003 med formål om å gjøre arbeidsmarkedet mer fleksibelt.

 

I 2010 avgjorde en tysk domstol at Hartz IV sitt støttenivå ikke var høyt nok til å sikre menneskelig anstendighet. En domstol i Berlin kom til tilsvarende konklusjon i 2012, hvor det ble påpekt at Hartz IV nivået ikke var i tråd med den tyske konstitusjonen. 

 

Tilhengerne av reformen peker på den positive utviklingen i arbeidsledigheten. I 2018 var arbeidsledigheten sunket til 5,2 prosent. På den andre siden så skjuler den positive utviklingen i arbeidsledigheten de negative utviklingstrekkene på andre områder i det tyske arbeidsmarkedet. I 2015 tjente over 20 prosent av alle sysselsatte mindre enn 10 Euro i timen. Noe som tilsvarer over 10 millioner arbeidstakere. Nærmere 1 million jobber i vikarbyråer, hvor en tredjedel er lavtlønnede. I 2017 jobbet 4,9 millioner i såkalte minijobber. Minijobber er ansettelsesformer som er unntatt bidrag til sosialforsikring og har et lønnstak på 450 Euro i måneden. 2017 var også året hvor antall på midlertidige kontrakter nådde sin foreløpige topp med 3,2 millioner, eller 8,3 prosent av alle ansatte. I tillegg er 1,2 millioner avhengig av sosialstøtte i tillegg til lønn.

 

Spørsmålet blir da om det er en sammenheng mellom reformene og den synkende arbeidsledigheten. Forskning[1] har vist at Hartz IV ikke har hatt noen betydningsfull effekt på arbeidsledigheten, men at Hartz I til III har hatt noe effekt. Argumentasjonen bak reformene er kjent; høy arbeidsledighetstrygd har ført til at mange europeiske land har fått rigide og ineffektive arbeidsmarkeder. Ifølge forskningen kan Hartz IV forklare ca. 0,1 prosent av reduksjonen i arbeidsledigheten. Årsaken til dette er blant annet at faren for at de med middels eller høy inntekt forblir arbeidsledige etter at stønadsperioden går ut er svært lav. Dette er arbeidstakere som raskt finner seg nye jobber. For disse var Hartz IV en liten trussel for inntekt. For de med liten utdanning og lav lønn, som utgjør hovedandelen av de langtidsledige, var forskjellen mellom arbeidsledighetsstønaden før og etter Hartz IV så liten at det hadde ingen merkbar effekt. Derimot pekes det på at flere av tiltakene i de tre første reformene har hatt bedre effekt. Som etablering av jobbsentre og reduksjon av antall ledige pr saksbehandler. Hartz I til III forklarer derfor nærmere 1,3 prosent av reduksjonen i arbeidsledigheten.

 

Fagbevegelsen har i ettertid blitt anklaget for å ikke være tydelige og for manglende handling mot reformene. Når reformene ble innført ble det gjennomført flere demonstrasjoner. Fagbevegelsen har i ettertid blitt kritisert for å ikke ha deltatt eller protestert. Det er her verdt å huske på at politisk streik er ulovlig i Tyskland og at streikeretten kun er knyttet til kollektive forhandlinger.

 

Utviklingen i arbeidsledighet i perioden 1992 – 2018 (Federal Employment Agency)

 

[1] Andrey Launov og Klaus Walde, Universitetet i Mainz (2013)