EU har satt seg mål om å kutte utslipp med minst 50 prosent innen 2030 og bli klimanøytrale innen 2050. Dette skal gjennomføres gjennom en rekke ulike tiltak i forbindelse med det som kalles for den europeiske grønne avtalen. Disse målene vil også inkluderes i en klimalov (publisert 04. mars 2020) slik at kommisjonen kan kontrollere at medlemslandene gjør de nødvendige tiltakene, og til syvende og sist kan EU-domstolen håndheve med formål om sikre en grønn omstilling i tråd med EUs målsettinger og forpliktelser. Leder av LOs Brusselkontor Robert Hansen skriver om dette.
Viktig i denne sammenheng er at det også planlegges for en rettferdig omstilling (Just Transition). Rettferdig omstilling er et begrep fagbevegelsen har utviklet. Formålet er å sikre at det i omstillingsprosesser til et bærekraftig samfunn inkluderes tiltak som også sikrer økonomisk og sosial trygghet for de som står i fare for å miste jobbene sine. Rettferdig omstilling ble etter press fra fagbevegelsen inkludert i formålsparagrafen til Paris-avtalen i 2015.
Som en del av den europeisk grønne avtalen har EU også foreslått en rettferdig omstillingsmekanisme. Denne mekanismen inneholder en rekke ulike tiltak og fond som medlemslandene vil kunne dra nytte av i omstillingsprosessen. Totalt er det tenkt at omstillingsmekanismen skal kunne stille til rådighet/generere om lag 100 milliarder Euro.
Et tiltak i forbindelse med omstillingsmekanismen er fondet for rettferdig omstilling. Dette fondet vil generere 7.5 milliarder Euro til støtte for land og regioner med store omstillingskostnader. Fondets oppgave er å fokusere på de mest berørte områdene og regionene. Disse områdene er identifisert til å være Polen, Tyskland, Romania, Tsjekkia, Bulgaria, Frankrike, Italia, Spania, Hellas og Nederland.
Økonomisk så ser fordelingen slik ut, samt hvordan midlene er tenkt hentet inn:
Rettferdig omstillingsmekanismen – opptil 100 milliarder Euro. Denne består igjen av følgende virkemidler:
Fondet for rettferdig omstilling – opptil 30 til 50 milliarder som består av 7.5 milliarder Euro hvorav 1 Euro skal generere ytterligere 1.5 til 3 Euro fra det europeiske regionale utviklingsfondet og det europeiske sosiale fondet. Nasjonal medfinansiering skal fylle det gjenværende tomrommet.
InvestEU – opptil 45 milliarder Euro. 1.8 milliarder hentes fra EUs budsjett. Resten vil måtte være private investeringer.
EIB lån – opptil 25 til 30 milliarder Euro. 1.5 milliarder hentes fra EUs budsjett og 10 milliarder Euro stilles til disposisjon som lån fra den europeiske investeringsbanken. Resten må hentes gjennom offentlig finansiering.
Fondet for rettferdig omstilling er geografisk avgrenset, men de to øvrige virkemidlene er åpne for alle land så lenge det som gjennomføres har merverdi for de som befinner seg innenfor den geografiske avgrensningen til fondet.
Fondet vil kunne brukes på en lang rekke ulike områder. Som produktivitetsinvesteringer for små og mellomstore virksomheter, investeringer i digitalisering, energieffektivitet og fornybarenergi, skolering og opplæring, jobbsøkerassistanse og aktiv inkludering av jobbsøkere for å nevne noen få områder. Midlene kan med andre ord brukes på både investeringer i virksomheter og på støtte til ansatte som står oppe i omstillingsprosesser.
Den europeiske sosiale pilaren står også sentralt i EUs omstillingsstrategi. Omstillingen er ikke bare grønn. Den er også digital og demografisk. Pilaren består av 20 ulike punkter som berører mange områder i samfunn og arbeidsliv. Målene er arbeid til alle, anstendige arbeidsvilkår og sosial beskyttelse og inkludering. For å lykkes med dette må både EU, nasjonalt og lokalt arbeide sammen.
Av konkrete tiltak er det foreslått innsats for yrkesfaglig utdanning og opplæring, ny industriell strategi, en rettferdig lønn, bedre arbeidsvilkår for plattformarbeidere, ny strategi for helse, miljø og sikkerhet, en europeisk arbeidsledighetsforsikring og en ny strategi for likestilling.
Den europeiske faglige samorganisasjonen (DEFS) støtter ambisjonen i den grønne avtalen. De har derimot noen bekymringer og reservasjoner når det gjelder EUs vilje og evne til å bidra til en rettferdig omstilling.
For det første mener DEFS det er lovet alt for lite midler. EU har totalt lovet 100 milliarder Euro fordelt på ti år. DEFS derimot mener det er behov for opp mot 100 milliarder Euro i året hvert år frem til 2050 for å sikre en rettferdig omstilling. Det er et stort gap mellom disse to summene. Tallet som DEFS legger til grunn er ikke tatt ut av løse luften. Dette er hentet fra en rapport som European Court of Auditors (en slags europeisk riksrevisjon) har laget om den grønne omstillingen. I tillegg er det en frykt for at midlene går til virksomhetene i stede for til arbeidstakerne som mister jobbene sine.
DEFS er i tillegg bekymret for at medlemslandene ikke er pålagt å lage nasjonale planer og etterlyser samtidig sterkere involvering av de sosiale partene på alle plan i dette arbeidet. Uten nasjonale planer vil jo heller ikke de sosiale partene på nasjonalt nivå kunne involveres i hvordan myndighetene tenker å jobbe for rettferdig omstilling.
Det er også en gryende diskusjon i deler av europeisk fagbevegelse som er basert på to forhold. For det første har mange friskt i minne finanskrisen fra 2008 og hvordan den ble håndtert. Det var klart at det fantes politisk vilje til økonomisk omstilling i forbindelse med krisen. Problemet var at regningen for denne omstillingen ble sendt folk flest gjennom arbeidsledighet, kutt i lønn og pensjoner og økt sosial og økonomisk utrygghet. Denne prosessen har bidratt til svekket tillit. For det andre etterlyses det konkrete mål og tiltak. Noe som vanlige arbeidstakere kan kjenne seg igjen i og som gir mening og trygghet i den omstillingsprosessen de nå står ovenfor. Så langt er det luftige planer og løfter, og ingen kan med sikkerhet si hva som kommer til å skje. Med økende usikkerhet øker også frykten og motstanden.
Det er noen utfordringer som EU og medlemslandene må ta seriøst i tiden fremover. Hvis ikke står Europa i fare for å bomme på rettferdig omstilling og bidra til å forsterke de uheldige politiske utviklingstrekkene vi allerede ser tydelige konturer av i flere europeiske land. En undersøkelse gjort av EU-kommisjonen viser også at 85 prosent mener det er viktig at vi blir klimanøytrale, men samtidig vurderer kun 42 prosent at utfordringene er godt nok ivaretatt med dagens programmer og fond.
Det er en fare for konflikt, eller konkurranse om man vil, mellom gode formål når midlene skal fordeles. For det første så er det mye som tyder på at det er for lite midler tilgjengelig. De midlene som kreves for å gjøre investeringer i nødvendig energiinfrastruktur i mange land er alene en svært krevende oppgave. Ungarn har tydelig sagt ifra at de midlene har de ikke. De må ha hjelp fra EU. I tillegg finnes jo heller ikke mesteparten av disse midlene i dag. De skal genereres gjennom blant annet investeringer, offentlig finansiering og lån. Midler til både nødvendige investeringer og rettferdig omstilling vil derfor genereres på ulike måter, men på samme tidspunkt. Dermed er det en fare for at midler til rettferdig omstilling havner i konkurranse med andre nødvendige og viktige behov.
Et punkt som også DEFS har påpekt er om dagens konkurranse og statsstøtteregler er tilpasset den nye situasjonen. For det første er midler til rettferdig omstilling i EU i hovedsak geografisk avgrenset. Dermed vil en del land måtte stå for dette på egenhånd. Da kan de fort havne i konflikt med disse reglene hvis de ikke tillater støtte til lokale virksomheter som sliter med omstillingen. For det andre er det usikkert om et EU-fond vil kunne være i stand til å fange opp de mindre virksomhetene i denne prosessen. Det vil nok ikke være slik at alle virksomheter vil ha en årsaksforklaring som peker direkte og alene på det grønne skiftet. Erfaringene med det eksisterende globaliseringsfondet peker også mot støtte til de store virksomhetene med mange ansatte og hvor det er lett å peke på årsakssammenhengen. Mange land vil antagelig stå alene i denne prosessen og da må ikke europeiske regler være en brems for rettferdig omstilling.
Som nevnt ovenfor har finanskrisen satt sine spor. Det er lite som er gjort for å bøte på denne skaden i et dialog og samarbeidsperspektiv. Dermed står vi ovenfor en ny omstillingsprosessen hvor vi mangler noe så grunnleggende som tillit mellom de som må samarbeide for å finne frem til løsninger. Her gjenstår det mye arbeid fra myndighetenes side. Både gjennom å bidra til å bygge tillit, men også gjennom å synliggjøre og konkretisere hvordan de tenker å ta vare på utsatte arbeidstakere i årene fremover.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post