Hva kan EUs arbeidsmarkedsbyrå gjøre for oss?

Vil et slikt byrå kunne hjelpe oss i arbeidet med å hindre sosial dumping og arbeidslivskriminalitet i Norge? På noen områder vil det antageligvis kunne ha positiv effekt, men om det løser de store utfordringene er heller uklart.

Arbeidsmarkedsbyrået ble foreslått av kommisjonen som et ledd i å følge opp det EU kaller for den sosiale pilaren. Den sosiale pilaren inneholder en rekke politiske forslag som berører både arbeidsliv og sosiale spørsmål. Formålet er å styrke den sosiale dimensjonen i EUs samarbeid og i det indre marked. Arbeidsmarkedsbyrået er derfor et ledd i arbeidet med å skape et bedre fungerende og mer rettferdig arbeidsliv.

Dette er forslått gjennomført med tiltak som skal styrke samarbeidet, informasjonsutveksling mellom land og etterlevelse av gjeldende regler for det indre marked. Hvor viktig er egentlig dette? For europeisk fagbevegelse er det ingen tvil om at dette trengs. Eksempler som europeisk fagbevegelse bruker er at det i dag er medlemsland som fremdeles nekter å utveksle relevant informasjon når andre land ber om det.

Eller som for eksempel når useriøse arbeidsgivere, som gjennom domfellelse har blitt pålagt å utbetale lønn, kan løpe fra sine forpliktelser fordi enkelte medlemsland ikke følger opp anmodninger om hjelp fra andre lands myndigheter. Det finnes med andre ord en rekke områder hvor det er stort potensiale for bedre samarbeid mellom land.

Enkelte temaer i forbindelse med arbeidsmarkedsbyrået har fått ekstra oppmerksomhet. Et av disse er felles inspeksjoner. Slik det er foreslått vil felles inspeksjoner fungere slik; skal det være en felles inspeksjon i Norge så er det Arbeidstilsynet som gjennomfører tilsynet. Hvis det er med andre, som for eksempel fra arbeidsmarkedsbyrået og arbeidstilsynet i et annet land, så er de kun observatører.

Norske myndigheter kan også avslå forslag om felles inspeksjoner. En slik ordning endrer ikke hvordan tilsyn gjennomføres eller hvem som er ansvarlig for tilsyn i Norge. Det kan også være i vår interesse at representanter fra EU og andre EU-land er med for å se hvordan det fungerer i Norge.

Et annet tema er mekling. Hvis et land løfter en sak det er uenighet om med et annet land, eller om arbeidsmarkedsbyrået oppdager at et regelverk ikke er tilfredsstillende etterlevd, så kan det iverksette en såkalt mekling. En mekling vil resultere i en uttalelse fra arbeidsmarkedsbyrået. Formålet med denne prosessen er å løse slike utfordringer på lavest mulig nivå på kortest mulig tid.

Og her kommer vi til en av de vanligste misforståelsene rundt arbeidsmarkedsbyrået. Byrået har ingen myndighet til å håndheve regelverket. Denne kompetansen ligger hos EU-kommisjonen og EU-domstolen. For Norges del ligger den hos ESA og EFTA-domstolen.

Med andre ord er det ingen store praktiske endringer som oppstår. Det bringer meg over på det tredje elementet som har vært mye omdiskutert. Nemlig myndighetsoverføring til EU-organer. Dette preget også den norske debatten i begynnelsen etter at arbeidsmarkedsbyrået ble foreslått av kommisjonen. Etter hvert som tiden har gått og det er mer tilgjengelig informasjon og kunnskap om hva som er foreslått, så har det blitt klart at arbeidsmarkedsbyrået ikke vil kreve at Norge avgir myndighet. Verken i forbindelse med felles inspeksjoner eller såkalt mekling.

Arbeidsmarkedsbyrået kan bidra til mer informasjonsutveksling, mer samarbeid og bedre etterlevelse av gjeldende regelverk. Dette er vel og bra, men kanskje ikke ambisiøst. Dette understreker at arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet må gjennomføres i Norge. Det er norske politikere som må bruke handlingsrommet og iverksette nødvendige tiltak for å sikre det organiserte arbeidslivet.