Markering av kvinnedagen i Sandefjord

Kjære søstre, kamerater og venner,

I dag samles vi igjen for å markere 8. mars, kvinnedagen. 

Vi hever våre stemmer, går i tog og står sammen i solidaritet. 

Ikke bare for oss selv, men for alle kvinner i verden som lever i krig og konflikt, 

for de som undertrykkes, og for de som enda ikke har de rettighetene vi har kjempet frem her hjemme.

 

Hvert år, i dagene før kvinnedagen, kommer diskusjonen opp: 

Trenger vi fortsatt denne dagen? 

Har ikke Norge kommet langt nok? Men la oss se på fakta.

 

Vi begynner litt tilbake i tid:

 

I 1889 gikk 368 kvinner ved Fyrstikkfabrikken i Kristiania ut i streik. 

Kvinner som streiket for bedre sanitærforhold, mot lønnskutt og for rettigheter de dengang ikke hadde. 

Lønnen deres var mindre enn halvparten av mennenes.

Mange av dem jobbet under elendige forhold, med giftige kjemikalier som ødela helsen deres. 

De sto samlet og kjempet, til tross for motstand fra arbeidsgivere og mannlige kolleger.

Dette var en av de første store arbeiderkampene i Norge, ledet av kvinner – og den lyktes. 

Etter press ble deres vilkår bedret, og streiken la grunnlaget for senere seire i arbeidslivet.

 

Men kvinnelige arbeidere har kjempet mange slag siden da. 

Kvinner i sykepleieryrket, barnehager og omsorgssektoren har stått i streik for anstendig lønn og arbeidsvilkår i årevis. 

I 1970-årene kjempet kvinner for retten til sekstimersdagen, en kamp som ennå ikke er vunnet.

I dag ser vi hvordan ansatte i kvinnedominerte yrker fortsatt må kjempe for full stilling, for gode pensjonsrettigheter og for å bli anerkjent økonomisk på lik linje med mannsdominerte yrker.

 

I 1960 hadde kvinner 67 % av menns lønn. 

I 2020 var tallet 87 %, 

og utviklingen har nærmest stagnert de siste årene. 

Dette betyr at selv kvinner med høy utdanning og lang erfaring systematisk tjener mindre enn sine mannlige kolleger, selv i likeverdige stillinger. 

 

Det er ikke godt nok!

 

Økonomisk frihet handler om mer enn lønn. Det handler om muligheten til å stå på egne bein, til å forsørge seg selv og sin familie uten å være avhengig av andre. 

Og om vi ikke har dette, skal vi ha en velferdsstat som stiller opp. 

Dette er viktigere enn noen gang å huske, når vi går inn i et valgår!

 

Hvis høyresiden vinner valget, står viktige rettigheter for fall. 

Høyresiden og FrP har gang på gang forsøkt å svekke arbeidsmiljøloven, kutte i velferdsordninger og privatisere offentlig sektor – noe som rammer kvinner hardest. 

De vil ha MER midlertidighet, MER deltid og MINDRE beskyttelse for arbeidere. 

 

Kvinners rett til heltid, til lik lønn og til en trygg pensjon står også i fare. 

Vi vet at når arbeidslivets regler svekkes, er det kvinner i lavtlønnede yrker som rammes først. 

Dersom vi ikke står sammen i denne kampen, risikerer vi å reversere mange av de fremskrittene vi har kjempet for de siste tiårene. 

Derfor er dette valget avgjørende – vi må velge solidaritet, fellesskap og trygghet for alle kvinner!

 

Men dag må vi også se utover Norges grenser.

 

Hvis vi begynner i USA, hvor kvinner siden 1973 har hatt en grunnlovsfestet rett til en trygg og lovlig abort - helt til 2022. 

Det var tre høyesterettsdommere - utnevnt av Trump- som gjorde dette mulig. 

Som gjorde hverdagen til amerikanske kvinner farligere.

Og vi kan se til stater som Kentucky hvor de ikke engang har unntak for vold eller incest, kun hvis kvinnen selv er døende. 

hvor sykt er ikke dette - å tvinge noen til gjennomføre en graviditet mot sin egen vilje? 

 

Og de har nå  innsatt en president, 

den sammen mannen som gjorde opphevingen av abortrettigheter mulig,  

som med et pennestrøk IGJEN har innskrenket kvinners og jenters rett til å bestemme over egen kropp ved å innføre enn såkalt global «gag-rule» 

Denne regelendringen nekter internasjonale organisasjoner amerikansk bistand dersom de tilbyr informasjon om, eller utfører, abort.

Dette vil bety at kvinner vil dø i barsel, unge kvinner vil bli uønsket gravide og kanskje dø etter utrygge abortmetoder

Dette er jenter som drømmer om utdanning, om arbeid og om et bedre liv - de blir ofre for en politikk som ignorer deres rettigheter.

For Trump vil ikke bare ødelegge for kvinners i USA, neida, han vil at kvinner verden over skal lide den samme skjebnen. 

 

Og vi ser dette over hele verden.

For det var ikke bare i USA de har strammet inn på reglene rundt abort, 

det samme har de gjort i El SAlvador, Nicaragua og Polen.

Så mens flere land utvider kvinners rett til selvbestemt abort, er det fortsatt mange land som går baklengs inn i fremtiden.

De er villige til å innskrenke kvinners rettigheter, sette liv og helse i fare - for politikk og utdaterte ideologier.

Dette kan vi ikke la skje!  

 

Og så til Gaza- hvor mer en en million mennesker fortsatt er på flukt og nesten 17,000 kvinner og barn er blitt drept siden krigen brøt ut.

En liten stund var det håp, men den fremforhandlede våpenhvilen har gått ut og i helgen stanset Israel All nødhjelp inn til Gaza….

Dette betyr at en helt utmattet og forpint befolkning, som bor i ruiner, blir utsatt for ny urettferdig vold.

For vi vet alle hva som skjer på Gaza - Det er kvinner og barn som dør og blør på Gaza 

 

Når krig rammer, er det alltid kvinner og barn som lider mest. 

 

I krigssoner som Ukraina, Gaza, Syria og Sudan ser vi hvordan kvinner tvinges på flukt, mister hjemmene sine og ofte må ta hovedansvaret for barn og eldre under de mest umenneskelige forhold. 

Voldtekt brukes som våpen i krig, og i mange land har kvinner ingen rettigheter til beskyttelse, rettferdighet eller helsehjelp.

 

I Ukraina har kvinner tatt en aktiv rolle i krigen, både som soldater og humanitære hjelpere. 

Samtidig som de skal beskytte sine kjære, kanskje måtte flykte fra alt de eier og har - 

så gjør de alt de kan for å kjempe for sitt land

og vi må gjøre alt vi kan for Ukraina

I Gaza ser vi en humanitær katastrofe der kvinner føder uten tilgang til medisiner, rent vann eller trygge sykehus. 

I Afghanistan har kvinner mistet retten til utdanning og arbeid, og er nærmest utestengt fra samfunnet. 

Dette er en realitet i 2024!

 

Og så tilbake til Norge:

En av de mest brutale konsekvensene av kvinneundertrykkelse er vold i nære relasjoner. 

Hvert år blir tusenvis av kvinner utsatt for fysisk, psykisk og seksuell vold av mennesker de stoler på – ektefeller, kjærester, fedre eller andre nære relasjoner. 

Vold mot kvinner er ikke bare et privat problem; det er et samfunnsproblem.

Tall viser at én av tre kvinner i verden vil oppleve fysisk eller seksuell vold i løpet av livet. 

I Norge blir én av ti kvinner utsatt for alvorlig partnervold. 

Dette er uakseptabelt!

Vi må ha nulltoleranse for vold mot kvinner! 

Kvinner skal kunne føle seg trygge i sitt eget hjem. 

 

Vi trenger bedre vern for dem som rammes, sterkere støtteapparat og strengere straffer for voldsutøvere. 

Det må bli lettere å få hjelp, og vi må sikre at alle kvinner – uansett bakgrunn – har tilgang til krisesentre, juridisk bistand og økonomisk støtte for å komme seg ut av voldelige situasjoner.

Og en viktig ting til:

En hjørnestein i livene våre er truet. 

Krefter vil kutte i sykelønnen. Ta fra oss vår økonomiske trygghet når vi blir syke. 

Dette vil være en katastrofe for kvinners liv. 

Vår trygghet. 

Vår økonomiske frihet. 

For det er kvinner som vil tape mest om det kuttes i sykelønnen. 

-og kvinner har allerede minst. 

Minst penger

Minst makt

Og dårligst helse

 

Kvinner trenger økonomisk frihet også når vi er syke! Ikke minst da. 

Også når vi er syke, trenger vi frihet og trygghet til å skape et godt liv for oss selv, og barna våre. 

Frihet til å sette mat på bordet, og sikre tak over hodet.

Frihet til å forlate en voldelig mann. 

Frihet til å bestemme over egen kropp, liv og fremtid.

Og da må vi sikre alle kvinner økonomisk frihet i bunn.

 

Nok en gang er det de som har mest, som skal ta fra de som har minst og trenger det mest.

Det er ikke stortingspolitikeren eller konserndirektøren som vil bli rammet av et kutt.

Det er den kreftsyke, den lavlønnede, den hardtarbeidende, den deltidsansatte.

Det er noen av dere i denne salen.

Jeg jobber jo i LO og er ofte glad i deg det Peggy gjør.

Men sjelden har jeg følt på en slik stolthet over min leder, som når hun stod alene på Debatten.

Alene mens NHO og de andre arbeidstakerorganisasjonene stod på andre siden av bordet.

Hun stod rakrygget og sa «Jeg står ikke her alene, jeg står her på vegne av en million medlemmer»

Herregud for en dame - i det øyeblikket var jeg virkelig stolt!

 

For i stedet for å kjempe for at flere skal få mindre, så må vi kjempe for at flere skal få delta. 

Delta i fellesskapet, delta i arbeidslivet.

Og delta i et samfunn som setter mennesket først.

 

Vi vil ikke, og kan ikke akseptere et angrep på selve fundamentet for velferdsstaten vår.

Ingen skal måtte flytte fra hjemmet sitt fordi de har blitt syke, miste jobben sin eller tvinges over i en økonomisk usikkerhet - fordi noen tror det handler om vilje eller latskap.

 

Vi blir ikke friskere av å få det verre.

Vi må sammen skape et arbeidsliv for alle!

 

Derfor trenger vi fortsatt 8. mars.!

Vi må fortsette å kjempe. 

Vi må kreve lik lønn for likt arbeid, rett til heltid, en sterk velferdsstat og friheten til å bestemme over egen kropp. 

Vi må støtte våre søstre i andre land, som mister de rettighetene noen av oss tar for gitt.

Vi må stå sammen for alle de i verden som lider i dag.

 

Vi må også huske at denne kampen ikke bare er for oss som står her i dag, men for kommende generasjoner. 

Sammen er vi sterke. Og vi skal aldri gi oss!

 

Gratulerer med kvinnedagen!