Til minne om Jan Erik Andersen

Jeg blei fort kjent med Jan Erik da jeg begynte å jobbe i LO Telemark. Han ga meg en grundig opplæring i å være på radio. Enten det passa eller ei var det bare å stille til intervju når Jan Erik ba om det. Jeg er blitt intervjua i de merkligste situasjoner: i en busslomme på jentetur i Trondheim, i en pause på korpsøvelsen, mens jeg så på OL eller fra APs landsmøte. Det var sjelden at Jan Erik aksepterte at det ikke passa. Samtidig var han veldig god på å gi konstruktive og lærerike tilbakemeldinger. Han var også god til å skryte hvis det var fortjent.

En gang avslutta jeg intervjuet med å si: «Nå tar jeg meg et bad på direkten,» også hoppa jeg fra badestigen så Jan Erik hørte plaskelydene. Det var en av de sjeldne gangene han blei tilnærma målløs. Og han innrømte etterpå at han trodde jeg bare lot som.

Det aller beste minnet jeg har fra samarbeidet med Jan Erik er at vi spilte inn CD med «Irene og Gasskameratene». Etter arrangementet Tenn en ny flamme for Grenland i 2003, skrev Knut Åge Andersen ny tekst til melodien fra OLfloka. Jan Erik tok kontakt med komponisten og kjøpte rettighetene til å bruke låta. Deretter overtalte han meg til å bli med i Klyve lydstudio og spille inn «Vi kosær vårs i Grenland». Jeg sang versene, og han og Knut Åge kora med på refrengen. Jan Erik spilte denne CDen så ofte han kunne på radioen. Han sa han ville spille den helt til gassrøret kom.

Jan Erik var med på å starte opp forløperen til det som i dag heter LO-Radioen. Han fikk alle til å stille til intervju og han bidro alltid til brei dekning av LOs arrangementer. Hans største bragd var etter min mening maratonsendingene på både ti og tolv timer mang en 1. mai. Og når jeg tenker på Jan Erik nå ser jeg han for meg med løftet hånd mens han lett rørt synger Internasjonalen med sin dype og sterke stemme.

Vi lyser fred over Jan Eriks gode minne.

Irene Bordier Haukedal