Til minne om Yngve

 Jeg hadde ikke vært i LO lenge da jeg skulle ha min aller første stand under IA-dagene i Tønsberg i 2015. Jeg hadde gledet meg, øvd inn mine beste vervesetninger hele kvelden før og vært tidlig ute for å rigge standen min. Jeg hadde rigget den opp litt i forkant av konferansestart slik at jeg kunne være klar til å løpe ut og bemanne standen i første pause. 

Det siste jeg skulle gjøre var å legge ut litt brosjyrer før jeg skulle gå inn og sette meg sammen med resten av kontoret i salen for å få med meg åpningen av konferansen. Rett før jeg skulle gå inn ser jeg en litt eldre herremann rusle rundt i lokalet der vi skulle ha stands, og jeg tenker - Dette er jo den PERFEKTE anledningen til å prøve å verve noen, få praten til å flyte litt. Så jeg går litt fremover, møter blikket til denne karen som smiler tilbake til meg og jeg sier stolt "Hei, jeg er Christine - har du hørt om LO?"

Mannen smiler tilbake til meg og nikker "Vel, jeg har jo det"

Og jeg tenker - kjør på! "Er du medlem eller?" Spør jeg, mannen ler og jeg tenker at han er sikkert en av de som har tenkt på det men ikke meldt seg inn enda - eller kanskje han er pensjonist......

"Ja, jeg har med meg noen brosjyrer her - kanskje du kunne tenke deg å lese litt mer om oss og de gode vilkårene våre her, også kan vi snakkes igjen i lunsjen?"

Det ble stille noen sekunder, mannen smiler fortsatt. Så klapper han meg på skuldra og sier "Joda, jeg kommer tilbake i pausen" - og jeg tenker DENNE har jeg i boks, 

Jeg plasserer ut resten av brosjyrene mine og går fornøyd inn i salen mens jeg tenker - det er vel kanskje ikke så skummelt å stå på stand alene hvis alle er så hyggelige som denne mannen....

Jeg finner plassen min i salen ved siden av en kollega og forteller litt om møtet mitt før konfransieren tar ordet og salen blir stille.

"Tusen takk til alle dere som er kommet hit i dag - bla bla bla - Og nå vil jeg gjerne få introdusere dagens første innleder - Tidligere LO leder Yngve Hågensen" (etterfulgt av vill applaus i salen.

Jeg synker saktere og saktere ned i stolen min mens dagens innleder beveger seg inn mot midten av scene. Kollegaen legger merke til meg og sier "Hva er det?"

Jeg klarte ikke å få frem et ord med en gang før jeg stille sier "Det er den mannen jeg prøvde å verve på stand i stad......" mens jeg peker på mannen som som tok mikrofonen på scenen. Selveste Yngve Hågensen.

Til dags dato vet jeg ikke om Yngve skjønte at jeg ikke dro kjensel på han eller om han trodde jeg tullet da jeg skulle verve han - men det gode smilet hans kommer jeg aldri til å glemme.