Minneord: Yngve Hågensen – et meningsfullt liv

Yngve var barnehjemsgutten fra Vardø og smågutten som under krigen måtte flykte fra tyskernes bombing av Finnmark. Veien førte ham til Halden, der han 14 år gammel ble kastet ut i arbeidslivet som bybud. Barnehjemsgutten og bybudet endte opp i en av landets mektigste posisjoner: Å lede Landsorganisasjonen i Norge. Hans navn vil bli stående i historiebøkene som en av de store LO-lederne.  

Yngve fikk tillit allerede i ung alder, og det startet i idretten. Det ble mange verv i Halden fotballklubb: Sekretær, formann, oppmann, trener, materialforvalter og dommer. Det var organisasjonserfaringen fra idretten som brakte Yngve inn i faglig arbeid. Først som tillitsvalgt på hjørnestensbedriften Saugbrugs. Så ble han valgt inn i forbundsstyret i Norsk papirarbeiderforbund. Videre gikk veien gjennom Møre og Romsdal som LOs distriktssekretær, så tilsvarende jobb i Akershus før han i 1977 ble valgt inn i LOs ledelse. Først 12 år som sekretær, så 12 år som leder, etter å ha vunnet en kampvotering mot Nils Totland i 1989.  

Særlig to ting har fulgt Yngve gjennom hele livet: Solidaritet og kameratskap. 

Yngve forsto tidlig hvilken kraft som ligger i solidaritet. Oppveksten på barnehjem under krigen sørget for det. Solidariteten lærte Yngve av frelsesmajor og slumsøster Ingertha Horsdal. Hun viet sitt liv til å hjelpe de svakeste - deriblant den spinkle lille barnehjemsgutten. Den solidariteten Yngve opplevde på barnehjemmet fulgte ham hver dag siden.  

Solidaritet var også stikkordet, da Yngve som fersk LO-leder fikk oppgaven med å ta oppvasken etter jappetiden i Norge. Gjennom 1980-tallet og inn på 1990-tallet hadde både rentene og arbeidsledigheten økt dramatisk.   

Yngve er solidaritetsalternativets far. Han tok initiativ til et inntektspolitisk samarbeid mellom fagbevegelsen, arbeidsgiverne og regjeringen. Arbeidstakerne skulle dempe sine lønnskrav, mot at arbeidsgiverne sikret arbeidsplassene, og staten bidro med arbeidsmarkedstiltak og studieplasser. Solidaritetsalternativet ble en stor suksess. Massearbeidsledighet ble avløst med vekst og sysselsetting.  Vi har derfor mye å takke for hans forbilledlige lederskap, som ble avgjørende for at Norge kom på fote igjen. 

Solidariteten hadde ingen landegrenser for Yngve. Han snakket omtrent ikke engelsk. Likevel engasjerte han seg i urettferdighet over hele verden. Han var en brennende tilhenger av et tettere samarbeid i Europa. Sammen med daværende internasjonal sekretær i LO Kaare Sandegren sto Yngve i spissen for internasjonal støtte til kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Det bidro sterkt til at sørafrikansk fagbevegelse kunne påta seg en lederrolle i antiapartheidkampen. Nelson Mandela rettet en spesiell takk til Yngve og norsk fagbevegelse etter at apartheidregimet falt. 

Som LO-leder samarbeidet han med fem statsministere. Alle fem, uavhengig av politisk farge, opplevde å få noen Pauli ord fra Yngve. Likeledes finansministere og ikke minst sentralbanksjefer, som måtte tåle å få sitt pass påskrevet, hvis de hadde opptrådd for egenmektige. Men Yngve var alltid opptatt av at det gikk an å være uenige uten å være uvenner.  

Yngve var med rette det vi kaller for en samfunnsbygger. Han har et langt og stolt testamente å vise til. Det var under hans ledelse at LO-kjempet frem den femte ferieuken, avtalefestet pensjon fra 62 år, alles rett til videregående opplæring og en formidabel reallønnsøkning for LOs medlemmer. 

Yngve vil bli husket som en LO-leder med klar tale og en som snakket «rett fra levra». Han var kjent for sine kraftuttrykk. Til og med biskop Rosemarie Køhn ga ham tillatelse til å banne på talerstolen. Som tidligere tillitsvalgt i Handel og Kontor er det spesielt en historie, som jeg alltid vil huske. Den er fra da vi sammen kjempet mot søndagsåpne butikker. Høyre og Frp krevde at butikkene skulle være åpne etter klokken seks lørdag kveld. Da fikk de et kontant svar fra Yngve: «Har’em ikke stått opp til lørdag kokka seks kan de faen ta meg sove til mandags morra.» 

Da Yngve for noen få år siden ble spurt av VG hva som blir historien om ham, svarte han: «Jeg håper det blir han som aldri ga opp kampen for arbeid for alle.»  

Det er det som blir stående etter Yngve Hågensen. Han sverget hele sitt voksne liv til en politisk kurs som hadde ett mål for øye: Å gjenreise den fulle sysselsettingen. Hans ideologiske ståsted har alltid vært forankret i en kompromissløs solidaritet med de arbeidsledige. Han stod oppreist i kampen for å presse ned ledigheten hver eneste dag. Som LO-leder ga han aldri politikerne et fnugg av mulighet til å endre ankerfestet for den økonomiske politikken bygd på «Arbeid til alle er jobb nr. 1». 

I 2000 ledet Yngve LO i etterkrigstidens mest omfattende streik. 93 000 LO-organiserte streiket i åtte dager. Det ga oss den femte ferieuka. 

Yngve var tillitsvalgt til det siste.  Han var den mest etterspurte foredragsholderen i fagbevegelsen. Inntil i fjor holdt han rundt 50 foredrag i året. Hans liv var et viktig stykke norsk historie med mye dramatikk, men også med mye humor, varme og felleskap. Jeg kommer til å savne gløden hans, kraftuttrykkene og det strie bukkeskjegget.  

Arbeiderbevegelsen har mistet en av sine mest sentrale og betydningsfulle ledere. Vi er mange som har mistet en nær og fortrolig venn, et varmt menneske og en fremsynt kamerat. 

Varme tanker går til Yngves to barn Harry og Kari, som har mistet en kjær far, og til barnebarna og resten av familien. Han var først og fremst deres, men en samlet arbeiderbevegelse er dypt takknemlig for at familien delte Yngve med oss.

Peggy Hessen Følsvik, LO-leder