Landsorganisasjonen i Norge

Arbeidsmiljø
Foto: Trond Isaksen

Makt og mottiltak

- Mitt håp er at en maktutredning om arbeidslivet både kan bidra til å begrave noen av de stråmannsdebattene som i dag foregår mellom blokkene i norsk politikk («Arbeiderpartiet svartmaler» er bare én av dem), men at det også kan bidra til en større debatt som tar tak i den uroen mange norske arbeidstakere i dag kjenner på, skriver Jonas Bals, rådgiver i LO i dagens Klassekampen.

Innlegget sto på trykk 1. oktober. Les det i sin helhet her.

Makt og mottiltak

Det er gledelig å lese at arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie ikke er imot ideen om en maktutredning om arbeidslivet og «ønsker å få frem fakta om norsk arbeidsliv» (27. september). Jeg tror vi er enige om at mye, ja, faktisk det meste, er bra i norsk arbeidsliv i dag.

Behovet for en maktutredning, slik Arbeiderpartiets arbeidslivsutvalg har foreslått, bunner etter mitt syn da heller ikke i at alt er svart i dag. Akkurat som de to store maktutredningene om norsk samfunnsliv (1973–1982 og 1998–2003) ikke var foranlediget av at det norske demokratiet var i krise, bør en arbeidslivsutredning forsøke å avdekke utviklingstrekk og analysere tendenser vi må være på vakt mot dersom vi ønsker å bevare de kvalitetene vi har kjempet og forhandlet fram i Norge.

Da regjeringen Bratteli for 46 år siden satte ned en forskergruppe som skulle utrede «de faktiske maktforhold i Norge», ga den et oppspark til en offentlig debatt om hva som måtte til for å fornye og forsterke folkestyret, eller «omforme det norske samfunnet» som det het i mandatet. Derfor var det viktig at «de reelle maktforhold klarlegges og legges åpne for offentlig debatt og kritisk analyse».

Da Stortinget vedtok å sette i gang en ny utredning om makt og demokrati i 1997, så den blant annet på hvordan individets muligheter for innflytelse og medvirkning var blitt endret siden den forrige maktutredningen. Flere av forholdene de pekte på, var den gang svakt utviklet og burde om noe fått enda større oppmerksomhet og blitt møtt med mer aktive mottiltak. En av konklusjonene var for eksempel at det hadde utviklet seg en «elitesirkulasjon» mellom politikk, byråkrati, forskning og frivillige organisasjoner. Utredningen pekte også på at en av de få motkreftene til dette, arbeiderbevegelsen, ikke lenger utviklet en «alternativ elite», fordi det også her var i ferd med å utvikle seg en pendling mellom politikk, informasjons- og lobbyvirksomhet.

Maktutredningen pekte dessuten på at denne elitesirkulasjonen hadde økt på grunn av markedsreformene innen offentlig sektor. Mitt håp er at en maktutredning om arbeidslivet både kan bidra til å begrave noen av de stråmannsdebattene som i dag foregår mellom blokkene i norsk politikk («Arbeiderpartiet svartmaler» er bare én av dem), men at det også kan bidra til en større debatt som tar tak i den uroen mange norske arbeidstakere i dag kjenner på.

Den uroen handler ikke bare om arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, men også om makt og innflytelse over egen arbeidshverdag, kollektive løsninger og tariffavtaler som er under press. I tillegg kommer følelsen av å aldri kunne koble helt av i en «grenseløs» arbeidshverdag som for mange strekker seg langt inn i fritida, og om mer flytende tilknytningsformer som lar arbeidsgiver beholde alle fordelene, mens risikoen skyves over på den enkelte arbeidstaker. Erfaringer fra andre land viser at denne uroen – og forholdene den bunner i – raskt kan utvikle seg til store samfunnsproblemer dersom de ikke møtes av aktive mottiltak og kunnskap. 

Jonas Bals, rådgiver i LO.

Flere aktuelle saker

Se alle artikler