Landsorganisasjonen i Norge

Spørsmål og svar om Israel og Palestina

Spørsmål og svar angående LOs engasjement i Israel-Palestina konflikten

Publisert 28.11.18, endret06.12.18 Av: LO - Informasjons- og rådgivningsavdelingen

Hvorfor er det viktig at LO engasjerer seg?
LO arbeider for at mennesker skal ha en god og trygg jobb som sikrer en lønn å leve av. LO støtter opp om ILOs arbeid for å sikre alle et anstendig arbeidsliv. Den israelske okkupasjonen har pågått i 51 år og setter sterke begrensninger for palestinernes økonomiske, politiske, demokratiske og kulturelle utviklingsmuligheter.

Det er viktig at verdenssamfunnet, Norge og fagbevegelsen stiller opp og krever at folkeretten og grunnleggende menneskerettigheter respekteres. Solidaritet med mennesker som undertrykkes har alltid stått sentralt for LO og våre medlemmer.  

Hva har LO gjort til nå?
LO har et omfattende internasjonalt solidaritetsarbeid. Arbeidet består av både prosjektsamarbeid med fagbevegelsen i andre land og politisk påvirkning nasjonalt og internasjonalt,
LO har samarbeidet med den palestinske fagbevegelsen siden 1981 Enkelte forbund etablerte kontakt allerede på 1970-tallet.

Samarbeidet har handlet om

  • å utvikle og styrke fagbevegelsen til å kunne bli en selvstendig og bærekraftig organisasjon som kan jobbe for medlemmenes økonomiske og politiske interesser.
  • Organisasjonsutvikling, rekruttering, ungdomsarbeid og likestilling har vært sentrale temaer.
  • Økonomisk støtte til fagbevegelsen. Blant annet er det bygget to fagforeningshus med norske midler. Et i Gaza og et i Nablus. Fagforeningshuset i Gaza ble for øvrig bombet i stykker av israelske militærstyrker i 2008.
  • Hjemme i Norge og internasjonalt har LO alltid vært en tydelig stemme for palestinernes sak. 

Hvorfor vedtok LO-kongressen boikott av Israel?
Mange LO-kongresser har debattert situasjonen i Palestina og hva LO kan gjøre for å hjelpe. Frem til 2017 var det fokus på at varer fra israelske bosettinger og industrisoner på Vestbredden skulle forbys.

Dette endret seg med kongressvedtaket i 2017 som sier at "Siden dialog og resolusjoner har hatt liten effekt må det heretter arbeides for en internasjonal økonomisk, kulturell og akademisk boikott av Israel".

En mulig årsak til denne drastiske endringen var den brutale krigen som utspilte seg sommeren 2014. Volden, de enorme ødeleggelsene og skrekkelige konsekvensene av  blokaden for innbyggerne i Gaza var en vekker.  Boikottvedtaket må sees som et uttrykk for en økende frustrasjon over utviklingen i de okkuperte områdene og i konflikten mellom Israel og Palestina. Det er få, om noen, tegn til en løsning mellom partene.

Som okkupasjonsmakt bærer Israel hovedansvaret for denne utviklingen. LO-kongressens vedtak sender er klart signal om hvor ansvaret ligger, og at status quo vil få økonomiske og politiske konsekvenser. Det skal ikke lønne seg å bryte internasjonale forpliktelser.

Hva skjer i konflikten mellom Israel og Palestina i dag?
Kampen om Palestinas fremtid står sentralt i Midtøsten-konflikten. På tross av at de palestinske territoriene har vært okkupert av Israel siden 1967, så er Palestina anerkjent som egen stat av 136 land, så vel som av FNs generalforsamling. Israel, USA, Norge og andre land har imidlertid ikke anerkjent landet enda. Både Israel og Palestina gjør krav på Jerusalem som sin hovedstad. I 1980 ble imidlertid Øst-Jerusalem annektert av Israel. Anneksjonen er ikke internasjonalt anerkjent.

Alle bosettingene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem er folkerettsstridige. Selv om det er forbudt å flytte egen sivilbefolkning inn på okkupert område, har Israel etablert rundt 250 israelske bosettinger og utposter på Vestbredden og i Øst-Jerusalem.[1] Antallet bosettere er doblet siden Oslo-avtalen i 1993 og et konservativt estimat ligger på 611,000. De utgjør 12,5 prosent av den samlede befolkningen på Vestbredden og omtrent 7 prosent av Israels samlede befolkning. Antallet bosettere øker dobbelt så fort som veksten i resten av den israelske befolkningen.

Israels geografiske fragmentering av de okkuperte områdene legger enorme begrensninger på ressursutnytting, bevegelsesfrihet, byutvikling og boligbygging for palestinerne.

Eksempler på fragmenteringsstrategier er isoleringen av Gaza, separasjonsmuren, militære soner, bosettinger, veier forbeholdt bosettere, veisperringer og administrasjonen av de såkalte C-områdene (61 prosent av Vestbredden) hvor Israelerne har full sikkerhetsmessig og sivil kontroll i følge Oslo-avtalen. Totalt sett etterlater denne politikken Palestineren et svært begrenset handlingsrom.

Størstedelen av de palestinske naturressursene befinner seg i C-området, men bare 1,27 prosent av området er gjort tilgjengelig for palestinsk utvikling.[2] Over 90 prosent av palestinske søknader om byggetillatelse i dette området avslås. Bygninger oppført uten tillatelse rives av Israelerne. Ved inngangen til 2017 eksisterte det over 12.500 rivingsordre på palestinske strukturer i C-områdene.[3] Ordrene har ingen utløpsdato og kan iverksettes når som helst. Verdensbanken estimerer at israelske restriksjoner i C-området årlig fører til et økonomisk tap for palestinere tilsvarer en tredjedel av Palestinsk BNP.[4]

Vold og overgrep fra det israelske militæret og bosettere, illegitim frihetsberøvelse, restriksjoner på bevegelsesfrihet samt konfiskering og ødeleggelse av eiendom skaper frykt og gjør hverdagen krevende for svært mange palestinere. Få anmelder og nesten ingen av anmeldelsene leder til tiltale. I følge den israelske menneskerettighetsorganisasjon Yesh Din førte kun 3 prosent av anmeldelsene av bosettervold mot palestinere eller deres eiendom til domfellelse i perioden 2005-2017.[5] 

Den humanitære situasjonen i Gaza er prekær. Tilgang til medisinsk behandling, elektrisitet og rent vann er kritisk. Kloakk renner urenset. 96 prosent av vannet er uegnet som drikkevann.[6] Eksperter mener det er et tidsspørsmål før det bryter ut en epidemi. FN har advart om at Gaza kan bli ulevelig innen 2020. Siden mars i år har palestinere regelmessig demonstrert langs grensegjerdet mellom Gazastripen og Israel, med krav om at Israel må heve blokaden. Den 18. oktober var tallene på ofre kommet opp i 217 drepte og rundt 22.900 sårede palestinere, de aller fleste ubevæpnede demonstranter. Deriblant 39 barn, tre helsearbeidere og to journalister. En israeler er drept og 40 israelere er såret.[7] Israel har høstet krass kritikk, også fra Norge, for maktbruken.

FNs flyktningeorganisasjon (UNHCR) beskriver situasjonen til de palestinske flyktningene som verdens største og mest langvarige flyktningproblem. De fleste er flyktninger fra krigen som brøt ut da staten Israel ble opprettet i 1948 og krigen i 1967. Over 500 palestinske landsbyer ble ødelagt i 1948-49 og i alt flyktet ca.750 000 - 800 000 palestinere. Det vil si over 80 prosent av de som hadde bodd i det området som ble staten Israel.[8] I følge FNs nnødhjelpsorganisasjon (OCHA) er 43 prosent av befolkningen i de okkuperte områdene flyktninger.[9]

Økonomisk situasjon
Levestandarden til palestinerne er synkende. Bistanden krymper og bidrar ikke lenger til vekst. Den internasjonale bistanden i 2017 utgjorde bare en tredjedel av beløpet gitt i 2008. Arbeidsledigheten for andre kvartal i 2018 ligger ifølge Verdensbanken på 32,4 prosent. Det er en økning på 5 prosent siden 2017 og er det høyeste nivået på to tiår.[10]

Økning i bosettinger, konfiskering av land, strenge restriksjoner og lite fordelaktige toll-avtaler er blant årsakene til at de økonomiske utsiktene for de palestinske områdene er dystre. Palestinere betaler tre ganger mer i skatter og avgifter på import av varer enn det en israeler gjør, mens en palestinsk eksportør betaler dobbelt så mye som en israelsk forretningsmann, ifølge en fersk rapport fra FNs organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD).[11]

Israels bevegelsesrestriksjoner for mennesker og varer begrenser investeringer, øker kostnader og ødelegger konkurransekraft. Produktiviteten påvirkes også av de såkalte "flerbrukslistene" (dual-use) som hindrer palestinerne fra å importere ordinære varer som gjødsel, innsektsmiddel, reservedeler, maskiner, stål, medisinsk utstyr, kjemikalier osv. fordi Israel mener varene potensielt kan brukes militært. For å kompensere for de økte kostnadene og den lavere produktiviteten presses lønningene ned. Det er anslått at flerbrukslistene påfører kostnader tilsvarende 5 prosent av BNP på Vestbredden.[12]

Israelernes komplekse kontroll over palestinsk økonomi isolerer dem fra det globale markedet. Israel absorberer 79 prosent av all palestinsk eksport og 81 prosent av all import.

Israels eksport til Palestina utgjør for eksempel like mye som Israels samlede eksport til Tyrkia, Egypt, Jordan, Hellas og Kypros.[13]

Ca. 20 prosent av Vestbreddens arbeidsstyrke jobber i Israel. Ifølge arbeidsorganisasjonen ILO er palestinere sysselsatt i Israel og bosetninger utsatt for svært hardt arbeid, utnytting og diskriminering. Palestinsk sysselsetting i Israel og bosetninger er et gode for israelske produsenter i arbeidsintensive sektorer, men det undergraver den palestinske økonomiens konkurranseevne og eksportkapasitet.[14]

Gazas produktive kapasitet er nær tilintetgjort av tre store militær-operasjoner og den altomfattende luft-, sjø- og landblokaden som har pågått siden 2007. I en rapport publisert i september hevder Verdensbanken at Gazas økonomi er i "fritt fall". Hver andre person lever i fattigdom og arbeidsledigheten ligger på 54 prosent. Blant de unge er ledigheten oppe i 70 prosent.[15] Dette øker potensialet for uro. Samtidig er FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) i en kritisk økonomisk situasjon etter at USA i august kuttet hele sitt årlige bidrag på 350 millioner dollar. Organisasjonen sørger for tjenester til over fem millioner palestinere, inkludert 1,3 millioner av dem på Gazastripen. UNRWA spiller en avgjørende rolle for regional stabilitet og har over 30 000 ansatte.

Hvis den israelske loven som åpner for at Israel kan holde tilbake skatter og avgifter som Israel samler inn på vegne av de palestinske selvstyremyndighetene (PA), tilsvarende beløpet som brukes på å kompensere det de kaller "terrorister og deres familier" og palestinerne kaller martyrer og politiske fanger, vil dette føre til et inntektstap tilsvarende 6,5 prosent av BNP.[16]

Rundt 24 prosent av palestinere har mindre enn 5,5 USD å leve for per dag. Verdensbanken estimerer imidlertid at man ved å fjerne de israelske restriksjonene kunne øke palestinernes BNP med rundt 36 prosent på Vestbredden og 40 prosent i Gaza innen 2025.[17]

Hva sier FN og Folkeretten?
Okkupasjonen:
FNs sikkerhetsrådsresolusjon 242 slår fast at Israel må trekke seg ut av de okkuperte områdene (Vestbredden og Gaza). Andre land som trosser Sikkerhetsrådets vilje, som for eksempel Iran, Irak, Nord-Korea, Syria og Russland er blitt møtt med straffetiltak. Israel har hittil blitt beskyttet av USAs veto.

  • Bosettingene: Genève-konvensjonens artikkel 49 slår fast at en okkupasjonsmakt ikke kan deportere eller flytte en del av sin egen sivilbefolkning til det området som den okkuperer.

    I desember 2016 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 2334. Den erklærer israelske bosettinger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem for ulovlige, og krever full stans i all byggevirksomhet i disse områdene.
  • Jerusalem: Høsten 2017 vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon som avviser USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. Resolusjonen ber alle stater avstå fra å etablere ambassader i byen og sier at spørsmålet om Jerusalems status må inngå i sluttstatusforhandlinger om en fredsavtale mellom Israel og palestinerne
  • Muren: I 2004 slo FNs Folkerettsdomstol i Haag (International Court of Justice - ICJ) fast at muren som er bygget på okkupert område (dvs. ca. 85 % av muren) strider mot folkeretten og må rives.
  • Flyktningene: Generelt er prinsippet om flyktningers rett til å vende tilbake nedfelt i FNs Menneskerettighetserklæring (1948). Artikkel 13 fastslår at “enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land”. Artikkel 17 stadfester at “ingen må vilkårlig fratas sin eiendom”. Den politiske referansen for palestinerne er resolusjon 194 (UNGA 1948). Artikkel 11 gir de flyktningene som ønsker det, rett til “å vende tilbake til sine hjem”. Videre heter det at “kompensasjon skal betales for tapt eiendom til dem som velger ikke å vende tilbake”. Resolusjonen har blitt stadfestet i FNs Generalforsamling mer enn 100 ganger siden 1948.[18]
  • Blokaden: Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) mener at Israels blokade av Gazastripen er i strid med Genève-konvensjonene. Artikkel 33 i Genève-konvensjonen (1949) om beskyttelse av sivile i krigstid forbyr enhver anvendelse av kollektiv straff.

Er Palestina okkupert: Israel hevder at de palestinske områdene ikke er okkuperte, men "omstridte". Dette er et synspunkt verken andre land, Sikkerhetsrådet eller FNs Generalforsamling støtter.

Okkupasjonen står i veien for Palestinernes rett til frihet og selvbestemmelse. Den ødelegger palestinsk økonomi og palestineres rett til anstendig arbeid og verdige livsvilkår. Samtidig øker Norges handel og samarbeid med Israel. Oljefondets investeringer er mer enn tredoblet siden 2011. Fondet har også kjøpt statsobligasjoner. Det foregår et betydelig samarbeid innen forskning og et svært godt kultursamarbeid.[19]

Som et lite land med en åpen økonomi har Norge en særlig interesse av å opprettholde respekten for folkeretten og menneskerettighetene. De siste årene har Den norske regjeringen fremhevet at hensynet til menneskerettighetene skal nedfelles i en samstemt politikk på tvers av de ulike delene av utenriks- og utviklingspolitikken. Det er også norsk politikk å arbeide for en to-statsløsning. All erfaring så langt har vist at økte investeringer, økt handel og mer samarbeid ikke er den mest fruktbare veien å gå for å oppnå en mer samstemthet i politikken og få Israel til å avslutte okkupasjonen.

 

   

 



[1] https://www.ochaopt.org/theme/humanitarian-impact-of-settlements

[2] https://www.nytimes.com/2018/07/17/world/middleeast/west-bank-public-land-israel-palestinians.html

[3] https://www.ochaopt.org/content/four-herding-communities-northern-jordan-valley-imminent-risk-forcible-transfer

[4] http://documents.worldbank.org/curated/en/413851537281565349/pdf/129986-REVISED-World-Bank-Sept-2018-AHLC-Report-final.pdf

[6] https://unctad.org/en/PublicationsLibrary/tdb65_2_d3_en.pdf

[7] https://www.ochaopt.org/content/humanitarian-snapshot-casualties-context-demonstrations-and-hostilities-gaza-30-march-18

[8] https://snl.no/Palestina-krigen

[9]https://reliefweb.int/sites/reliefweb.int/files/resources/ACFrOgA9jZ1BJ26KLSZGnEPkqH0hLZ7ZY7VgjmIBdgxcb5ouNaBNaaMPCXsSRgwHWmqb_O601BenVes2cGuvv3BrgkBfgz1KkM0aR6AF6u_G5NvQw4JnGj9PKP-j66k%3D.pdf

[10] http://pubdocs.worldbank.org/en/169601538076901007/mpo-am18-palestinian-territories-pse-ks-9-13-fin.pdf

[11] https://unctad.org/en/PublicationsLibrary/tdb65_2_d3_en.pdf

[12] https://unctad.org/en/PublicationsLibrary/tdb65_2_d3_en.pdf

[13] https://unctad.org/en/PublicationsLibrary/tdb65_2_d3_en.pdf

[14] https://unctad.org/en/PublicationsLibrary/tdb65_2_d3_en.pdf

[15] http://documents.worldbank.org/curated/en/413851537281565349/pdf/129986-REVISED-World-Bank-Sept-2018-AHLC-Report-final.pdf

[16] http://pubdocs.worldbank.org/en/169601538076901007/mpo-am18-palestinian-territories-pse-ks-9-13-fin.pdf

[17] http://pubdocs.worldbank.org/en/169601538076901007/mpo-am18-palestinian-territories-pse-ks-9-13-fin.pdf

[18] https://www.sv.uio.no/mutr/publikasjoner/rapporter/rapp2003/rapport64/index-4_1.html

[19] https://www.miff.no/wp-content/uploads/2017/11/Halv%C3%A5rsrapport-11.07.171069220.pdf