Landsorganisasjonen i Norge

Velferd
Foto: Trond Isaksen

Like vilkår

- I diskusjonen om rollefordelingen mellom offentlig og privat sektor forekommer begreper og forståelser som ikke virker helt konstruktive. Et av dem er en generell parole om «like vilkår» mellom private og offentlige aktører, uten at det presiseres hva en egentlig mener, skriver Stein Reegård, seniorrådgiver i LO for EØS-temaer i dagens Aftenposten.

Innlegget sto på trykk i Aftenposten 26. januar. Les innlegget i sin helhet her.

Like vilkår – sportsjournalistikk eller privatiseringspress?

I diskusjonen om rollefordelingen mellom offentlig og privat sektor forekommer begreper og forståelser som ikke virker helt konstruktive. Et av dem er en generell parole om «like vilkår» mellom private og offentlige aktører, uten at det presiseres hva en egentlig mener. Utsagnet opptrer sjelden i kvalitetssikrede regjeringsdokumenter, men på konkurransepolitikkens ulike nivåer er det mer vanlig.

Her i Aftenposten opptrådte begrepet 14. desember da en representant for den europeiske konkurransemyndigheten (ESA) brukte det som argument for omfattende endringer i hvordan Norge organiserer sin offentlige sektor på. Meningsløs, generell parole

Den største feilen er å fremstille konkurranse på «like vilkår» som et mål i seg selv. Dette er i strid med vedtatt norsk konkurransepolitikk. Der er «virksom konkurranse» formulert som et virkemiddel eller en mekanisme for å fremme effektivitet. Virkeligheten er nemlig full av eksempler på at effektiv ressursbruk best oppnås ved «ulike» vilkår mellom offentlige og private aktører.

Ja, det er nettopp en hovedhensikt med offentlig tjenesteyting at den er etablert der konkurranse på «like vilkår» antas å gi dårlige resultater. Det gjelder selvsagt utpregede myndighetsoppgaver men også for bl.a. utdanning og helse, som alene har over halvparten av de offentlig ansatte. I norsk sammenheng innser en da hvor meningsløs en generell parole om «like vilkår» er.

Brukere og pasienter blir «lurt»
Blant de antatt uheldige virkningene av konkurranse på «like vilkår» for disse tjenester er segregering av befolkningen, mer ulike tilbud mellom grupper og landsdeler og fare for at brukere og pasienter blir «lurt» av produsentene. Når «overbehandling» av pasienter eller brukere gir ekstra fortjeneste, blir den fristende å tilby. Når det settes bedre karakterer enn fortjent, blir skole og lærer mer attraktive for «kundene» enn de ellers er. Det blir de ikke hvis skolen nedlegges midt i året, som følge av manglende privat lønnsomhet.

Det at konkurranse skal fremmes uten forbehold, synes også å lede til analogier fra idrettsbanen som ikke alltid virker hensiktsmessige. Jeg har hørt advokater på konkurransepolitikkens område snakke om begrepet som om bedrifter deltar i World Cup eller lignende. Da kan fravær av «like vilkår» bli omtalt som «doping», endog «bloddoping» i grovere tilfeller.

Krever oppfølging og kontroll
Et annet hovedproblem er at et rettslig prinsipp om «like vilkår» trekker med seg en logikk som krever rettslig oppfølging og etterlevelse i praksis av en kontrollmyndighet. I en norsk sammenheng vil det innebære at et tilsyn i Bergen skal kunne overprøve hvordan alle norske statlige og kommunale aktører skal organisere seg. En slik makt til konkurransemyndigheten har vært foreslått i Norge, men ansett uaktuell av Stortinget.

Disse problemene med generelle styringsprinsipper om «like vilkår» hindrer ikke at konkurranse på målrettede områder kan nyttes for å fremme utvikling og kostnadskontroll i offentlig sektor. Men det bør skje ved at tjenestene fortsatt styres av de departementer og andre organer som er egnet til dette.

Stein Reegård, seniorrådgiver i LO for EØS-temaer

Flere aktuelle saker

Se alle artikler