Hvorfor er det viktig at Norge ratifiserer ILO-konvensjon nr. 190 om vold og trakassering i arbeidslivet?

Kronikk av Julie Lødrup, førstesekretær i LO og Anette Trettebergstuen, Kultur- og likestillingsminister og leder i Aps kvinnenettverk.

ILO er FNs arbeidslivsorganisasjon ble etablert i 1919, som en del av Versaillestraktaten etter første verdenskrig, ut fra forståelsen om at varig fred ikke kan oppnås uten sosial rettferdighet og et anstendig arbeidsliv. Mange av ILOs konvensjoner har vært svært viktige for likestilling og kvinners rettigheter. Likelønnskonvensjonen (ILO-konvensjon nr. 100) og konvensjon nr. 111 om forbud mot diskriminering i arbeid og yrke ble begge vedtatt på 1950-tallet og er i dag definert som to av ILOs åtte kjernekonvensjoner. Andre ILO-konvensjoner omhandler rettigheter for gravide og nybakte mødre og for arbeidere med omsorgsansvar.

Da ILO-konvensjon 190 endelig ble vedtatt i 2019, samme år som ILO ble 100 år, var det en milepæl på minst to måter. Dette er faktisk den første internasjonale konvensjonen som anerkjennes alle rett til et arbeidsliv uten vold og trakassering. For det andre, fordi konvensjonen har et så tydelig kvinne- og diskrimineringsperspektiv. Blant annet gir konvensjonen en definisjon av kjønnsbasert vold og trakassering, og stiller som krav til statene å vedta en «inkluderende og integrert kjønnsspesifikk tilnærming» mot vold og trakassering i arbeidslivet.

Plikter og rettigheter i arbeidet mot vold og trakassering i norsk arbeidsliv er i dag regulert i to lover: Arbeidsmiljøloven og likestillings- og diskrimineringsloven.  I arbeidsmiljøloven er blant annet retten til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø sentral, og kravene psykososialt arbeidsmiljø, der det blant annet slås fast at arbeidstaker ikke skal utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden og at arbeidstaker, «så langt det er mulig», skal beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre. Arbeidsmiljøloven har bestemmelser om varsling, men også kapitler om virkemidler i arbeidsmiljøarbeid og om verneombud, herunder hvordan verneombudet skal gå fram når det blir kjent med kritikkverdige forhold.  

Men også likestillings- og diskrimineringsloven har viktige bestemmelser for arbeidslivet. Det er for eksempel her retten til likelønn og vernet mot graviditetsdiskriminering er hjemlet. Og med tanke på vold og trakassering i arbeidslivet, er det særlig to grupper av bestemmelser som er viktige: Paragraf 13 – 16 om forbud mot å trakassere, gjengjelde eller medvirke til noe av dette og bestemmelsene om arbeidsgivers aktivitets- og redegjørelsesplikt.   

De to lovverkene utfyller hverandre, men bygger også på litt ulike logikker og tradisjoner. Og det er to ulike offentlige organer, Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) som fører tilsyn med og veileder om de to ulike lovene. Norge er heldigvis et land med gode tradisjoner for samarbeid. Og for litt over fem år siden, faktisk før #metoo, satte Arbeidstilsynet og LDO i gang et samarbeid om seksuell trakassering. Bakgrunnen var blant annet en Fafo-rapport som LO hadde finansiert, om omfanget og konsekvenser av seksuell trakassering i utelivsbransjen og helse- og omsorg. De oppdaget blant annet da, at de hadde ulike definisjoner av trakassering.

I år er det fem år siden #metoo-bevegelsen førte til en ny erkjennelse av omfanget og alvoret av seksuell trakassering, også i Norge og i arbeidslivet. For mange unge kvinner opplevdes det som nærmest en revolusjon. Det skjer nå! Endelig anerkjennes dette som det samfunnsproblemet det er. Men #metoo hadde også en høy pris for mange. På regjeringens likestillingskonferanse 2.mars var det flere som pekte på at vi må komme forbi at det må være den enkelte unge kvinne som må varsle, og bli mistenkeliggjort. En viktig utfordring framover, er å styrke det systematiske arbeidet med psykososialt arbeidsmiljø, og arbeidet mot vold, trakassering og seksuell trakassering som en del av dette

Både LO og Arbeiderpartiet skal ta kampen mot vold, trakassering og seksuell trakassering i arbeidslivet videre. Sånn sett trenger vi ikke ratifisere ILO-konvensjonen. Men også norske arbeidstakere trenger den kraften ILO er, i arbeid for et anstendig arbeidsliv. Og det globale arbeidslivet trenger at Norge bidrar til bred oppslutning om denne viktige konvensjonen. Vår ambisjon er samtidig enda høyere. Vårt mål er at Norge blir et foregangsland, i et systematisk arbeid som ser kampen mot vold og trakassering og kampen for likestilling og kvinners rettigheter, i sammenheng.